Marlo er trebarnsmor, hvor den siste er nyfødt og dagene er påfølgende utmattende. En dag hyrer hun derfor en barnepike, først og fremst for å få tatt igjen all mangelen på søvn og for å samle energi. Det dannes kjapt et unikt bånd imellom den slitne moren og den omsorgsfulle unge barnepiken Tully.

Høres kanskje ut som en slapp dramagreie dette her, men ikke la deg lure. Tully er en svært velskrevet, godt regissert og knakende bra spilt film om det å være mor, klare utfordringene rundt dette og samtidig makte å ikke miste seg selv i alt slitet og kaoset.

Liknende tematikk er skildret mange ganger før, ikke minst som halvmorsomme rene komedier. Regissør Jason Reitman har dog klart å balansere både humor, vidd og en tøff ærlighet rundt temaet som både er imponerende og beundringsverdig.

Reitman står også bak andre sterke dramaer som Up in the Air (2009), Young Adult (2013) og Oscar-vinneren Juno (2007). Oscaren var det imidlertid Diablo Cody som vant for manuset, og hun har også i Tully klart å skildre en smart, nesten brutalt ærlig historie om både godsidene, baksidene og ettervirkningene av prosessen rundt det å få og ha barn.

I hovedrollen står alltid stødige Charlize Theron. I rollen som utslitte Marlo glitrer hun igjen, eller det vil si, hun er mer grå og usminka enn noen gang. Slik hun ofte har gjort i gode hovedkarakterer før (se Monster, nevnte Young Adult, Mad Max: Fury Road), og man tror 100% på henne, både som gravid, sliten trebarnsmor og det etter hvert overhengende mentale hun går igjennom. Også flere sterke biroller, inkludert Tully som spilles av Mackenzie Davis, hever kvalitetene opp.

Historien om Marlo og Tully har visse overraskelser underveis, og til slutt blir man sittende og både tenke, bli imponert og ikke minst finne flere lag i historien som gjør at man virkelig skjønner hvor velskrevet og laget dette dramaet er.

Tully føles både knakende godt laget, balansert, aldri overdrevet eller for selvhøytidelig. Den tar fødselsdepresjoner og andre psykiske og mentale prosesser på alvor, men har likevel også alltid gjenkjennelig humor og varme på lur. Filmen føles viktig i sin skildring av den usminkede sannheten om det å ha barn, noe som litt for ofte kanskje nettopp blir glatta over, sånn utad, for syns skyld.