Simon er en helt vanlig 17-åring, med en helt vanlig familie, venner og tilværelse. Det er bare én forskjell: han er homofil. En dag kommer han i kontakt med en annen i hans situasjon på nettet, men det er bare et problem, han vet ikke hvem denne gutten er. Å finne ut av dette viser seg å være både morsomt og skremmende, samtidig som det også vil forandre livet hans for alltid.

Regissør Greg Berlanti har skrevet mye for tv de siste årene, inkludert superhelt-serier som Legends of Tomorrow, Supergirl og Arrow. Her gjør han en nærmest pur klinisk ren coming of age-film og dramaportrett av en 17 år gammel gutt og hans nærmeste high school-omgangskrets.

For, Love, Simon gjør det klart fra første scene av, den ønsker og akter å fremstille både Simon og seg selv som helt vanlig, noe som i utgangspunktet kanskje høres både kjedelig og safe ut. Likevel er filmen blitt en utrolig herlig feelgood om mer eller mindre klassiske ungdomsutfordringer rundt det å finne seg selv, bygge opp selvtillit og selvbilde, tørre å være den man virkelig er.

I rollen som Simon spiller Nick Robinson (Jurassic World, 2015) fabelaktig bra. Hans ansiktsmimikk og reaksjoner vil få deg til å bli sugd inn i hans følelser og ståsted, et sted det ikke nødvendigvis alltid er like kjekt å være, men hvor man samtidig virkelig blir glad i ham som karakter.

Simon føles nettopp helt vanlig, og her er det et befriende godt fravær av både skeive klisjéer og de mer fargerike karakterene. Vel, det vil si... bortsett fra én av medelevene til Simon, samt et par av de heterofile på skolen hans.

Blant bikarakterene er det også store kvaliteter å spore, ikke minst i en håndfull oppriktig morsomme figurer som virkelig byr på lattermilde øyeblikk.

Selv den egentlig ganske så overdrevent skrevne læreren, spilt av Tony Hale (Arrested Development), fungerer ypperlig fordi han faktisk er morsom. Filmens øvrige humor føles dessuten smart skrevet og ikke påtvunget desperat, noe som byr på flere småvittige replikker som nærmest glitrer i bakgrunnen som noen godbiter.

Den slitne og småspydige dramalæreren tar imidlertid humorkaka, i hvert fall for undertegnede, ei dame som virkelig klarer å morsomt kommentere hvordan ungdom er og oppfører seg i denne alderen.

Her oser også filmen av herlig ungdomsnostalgisk ærlighet, hjertevarme og en morsom variasjon som bare en haug med vilt forskjellig utseende fjortiser kan illustrere. Man blir tatt rett med tilbake til egen ungdomstid, og musikksporet er for øvrig også til å spise opp som variert, stemningsskapende og kult.

Den lille ekstra genistreken er spørsmålet rundt hvem Simon snakker med på nettet. Hvem av de øvrige karakterene dette kan være. Dette får oss til å fundere underveis, og slik møter man seg selv litt i døra hvordan man (forhånds)dømmer karakterer til å tro det er den og den karakteren som er homofil.

Filmen gjør også bruk av troverdige grep rundt sosiale media og taler et vitalt ungt språk som gjør at den treffer blink. Til sammenlikning er det tidligere coming of age-titler som særlig John Hughes The Breakfast Club (1985) og Pretty in Pink (1986), samt Stephen Chboskys herlige The Perks of being a Wallflower fra 2012 som kan sammenliknes som kvalitetstitler.

Det er nettopp filmens ironisk nok streite stil,dens kjente uttrykk og form, som også gjør den så utrolig stødig og god. Ikke minst blir dette viktig på den måten at den vil appellere til flest mulig, samt at den altså normaliserer tematikk som legning, personlige utfordringer og annet mellommenneskelig relaterbart.

For en som er inni skapet vil en slik film fort kunne være gull verdt, ikke minst som inspirasjon og som erkjennelse av at det er helt ok å være den man er. Love, Simon er imponerende velfungerende på mange måter, selv i sin kjente ’sett det før’-stil. Måtte det bare i fremtiden bli like vanlig og ”kjedelig” for folk å stå frem også. Denne filmen gjør i hvert fall et takknemlig og solid vellykket underholdende forsøk på å normalisere ting.