At nabokrangler både er utbredt og tidvis tragikomisk av natur, er vel intet nytt. I Hafsteinn Gunnar Sigurdssons nyeste mørke dramakomedie eskalerer en nabokrangel også etter hvert til det tragiske.

Når Agnes kaster ut samboeren Atli fordi hun fersker ham i å se på gamle sexopptak med ekskjæresten, flytter han hjem til foreldrene. Disse har på sin side en feide om det store treet som naboene har foran huset og som skygger for sola.

Mens Atli forsøker å løse knipen med samboeren, eskalerer nabotvisten med alt i fra et overvåkningskamera, en motorsag og til forsvinning av både en hund og katt.

Det er deilig å se en såpass lavmælt, stillferdig og mørk komedie om noe så godt utgangspunkt som en saftig nabokrangel. Den relativt sosialrealistiske og neddempede stilen og tilnærmingen har mye godt ved seg som gjør at man kjenner seg igjen her og der og følgende også har mye å humre over.

Det ligger også mye mellom linjene her, som blant annet metaforen med denne skyggen fra dette treet, hvor den faller, kontrasten mellom Atlis problemer på hjemmebane og de patetiske tingene foreldrene gjør mot naboene.

Dette er derfor en i god grad velskrevet og skildret historie om oss mennesker og som har noen herlige galgenhumoristiske øyeblikk som virkelig treffer.

Samtidig blir filmen også preget av en mengde underfortalte scener og en skildringsform og stil av tematikk og handling som gjør at man blir usikker på hva som er tilsiktet/utilsiktet, om det skal være morsomt eller om det er ment som en kritikk mot noe i det hele tatt.

Litt verre enn som så er det at flere av scenene og handlingen ikke føles troverdige eller særlig godt skrevet og gjort, som når pappa Atli sovner på lyse dagen, midt ute i en park hvor han er med dattera, mens hun sitter og leker rett ved siden av. Hvem sovner slik uten videre, uten å være dautrøtt eller eventuelt lider av narkolepsi? Spesielt åpningsdelen føles også overdrevet og kunstig, som i den alt for bastante reaksjonen til Atlis kone, nok et eksempel på at filmen skaper en usikkerhet som mer føles feilslått enn smart.

Resultatet blir en film som føles mer prøvende og leken, enn nødvendigvis stilsikker og knallbra hele veien. Man vet eksempelvis ikke hvordan man skal tolke Atlis småtriste karakter, som rent komisk eller som en kritikk mot måten fedre behandles på rundt foreldrerett og liknende. Underveis er det dog flere morsomme og livsdystre skildringer her som gir filmen både en underholdende og uforutsigbar tone av god verdi.