Narkotikakrigen på grensen mellom USA og Mexico har eskalert. Kartellene smugler terrorister over grensen til USA, noe som fører til at disse fra nå av også skal håndteres som terrorister. Den føderale agenten Matt Graver slår seg igjen sammen med den gåtefulle Alejandro Gillick for å håndtere de nye utfordringene.

Førstefilmens særpreg og heftige uttrykk, skapt av visjonære Denis Villeneu i 2015, er blitt litt borte når Stefano Sollima nå har overtatt roret. Det er dermed ikke sagt at ikke også Sicario 2 har mye bra å by på.

Førstedelen av Sicario 2: Soldado byr nemlig på flere sterke og vonde scener rundt terror, flyktninger og andre miljøskildringer som raskt setter tonen og stemningen i oss. Det er brutalt, jævlig og føles dessverre skremmende troverdig, noe det jo også absolutt er dette her.

Det filmatiske håndverket er såpass godt og grundig gjort at Sicario 2 imponerer og fenger sterkt. Det er dog med en stadig voksende skepsis og ubehaglig bismak man overværer dramaet. Hva vil filmen vise, si oss og hva har den som underliggende eller klar og tydelig hensikt? Nei det blir man ikke nødvendigvis så klok på innen det hele er over.

Slik også førstefilmen provoserte med sitt brutale ytre og handling, ja der følger også toeren dette opp. Men der hvor Emily Blunt var det både kvinnelige og mer kritiske alibiet til vår seerposisjon, ja der glimrer film nummer to med fraværet av slike kvaliteter.

I hovedrollene står igjen Benicio Del Toro og Josh Brolin i rollene som henholdsvis Alejandro og Matt, to steinmacho menn som i et totalt mannsdominert miljø for øvrig ikke får noe særlig motstand, verken innad i sitt arbeid og virke, ei heller på manusfronten. Bortsett fra en overenkel og karikert Catherine Keener i en liten birolle, glimrer altså motstykkene med sitt fravær.

Det hjelper heller ikke at det er svært vanskelig å like noen av karakterene. Fint nok at flere av dem, som Alejandro og en kidnappet jente, er skildret mangesidig, men det er fremdeles svært vanskelig å bry seg om deres skjebne. 

Oppdraget med å kidnappe datteren av en kjent kartelleder, alt for å starte en krig innad i det meksikanske miljøet for igjen å ha en påskjønnelse for å gå til krig mot dem fra amerikansk side, ender opp med å bli en nokså daff og generell skildring på et jevnt actionnivå.

Sicario 2: Soldado går fra en svært heftig og vond åpning, via en mer småkjedelig midtdel, til en slutt som lukter både daff, trist og tankevekkende på én og samme gang.

For det er unektelig svært gode skildringer her, om hvor grusomme og tragiske vi mennesker er. Man blir oppgitt over hvordan filmen viser oss rekrutteringen av unge gutter inn i miljøet for å bli såkalte ’sicario’, eller drapsmenn/leiemordere om du vil. Det blir et dystert bilde på en slags håpløshet som går i en ond sirkel så lenge unge og nye generasjoner også blir innlemmet i de voksnes meningsløshet, et dystert bilde som kan overføres på så veldig mye mer annet enn akkurat dette også.

Sicario 2: Soldado savner altså originalens særegenhet, selv om brutaliteten og de filmatiske kvalitetene absolutt er til stede også denne gang. Volden føles imidlertid mer meningsløs enn nødvendig flere steder, særlig siden summen av filmen egentlig ikke har en så klar agenda som man sitter og håper på.

Filmen er dog knakende god på å vise realiteten, og hva som gjør disse evinnelige problemene til noe stadig tilbakevendende og nærmest håpløst å få slutt på. En grell og vanskelig sannhet å ta inn over seg dette, og hvor den viser med overtydelig tragedie at i sentrum står ofte barna, vår fremtid. Man kan bli målløs og tiltaksløs av mindre.