Anna er under hele sin oppvekst sperret inne og gjemt bort for omverdenen. En dag klarer hun å flykte, og ender opp i varetekt hos den lokale sheriffen. Hennes helt nye virkelighet byr på mange utfordringer, og det viser seg at hun også bærer på en stor hemmelighet, samt har tanker rundt monstre og skrekkhistorier fra oppveksten som skal vise seg å ha sin naturlige forklaring.

Tyskfødte Fritz Böhm gjør her sin regidebut, noe som på mange måter også vises igjen på sluttresultatet. Wildling har nemlig et klassisk debutpreg over seg i at den er veldig mild, føles safe nedpå og trygg i nærmest alt den foretar seg.

I hovedrollen som Anne gjør Bel Powley en grei jobb som den noe identitetsforvirra Anna, hvis bakgrunn er både diffus og forstyrrende. Hun har et godt blikk og uttrykk som gjør seg bra til karakteren. Mot henne spiller Liv Tyler rollen som en særdeles streit, dvask og kjedelig sheriff-figur som har fått utdelt et manus som ikke imponerer. Dialogen mellom henne og Anna er i første del av filmen irriterende ulogisk og lite troverdig, som om denne sheriffen Ellen Cooper ikke skjønner hva slags utfordringer et menneske som har vært i fangenskap hele livet står overfor. Også flere andre fremstilles i overkant dumme og stereotypiske, som eksempelvis en haug med usjarmerende frekke tenåringer.

Etter hvert oppstår det et småsøtt forhold mellom Anna og Ellens minst 20 år yngre bror Ray. Vi får aldri forklart hvorfor det er 20 år mellom disse søsknene, ei heller hvor foreldrene deres er, noe som bare føles veldig rart. Uansett… Anna og Ray knytter et fint bånd som driver historien videre, mens visse andre ønsker å jakte Anna som fritt vilt.

Anna er nemlig ikke bare et menneske, må vite, hun er en ’wildling’, et slags mytologisk eventyraktig vesen som kan minne mye om en varulv etter filmen å dømme. Tanker går her til en haug av liknede varulvfilmer og vampyrdramaet La den rette komme inn (2008), den pene og særegne norske Thale (2012), og for ikke å glemme selveste Twilight-sagaen.

Wildling føles som et forsøk på å dramatisere og småromantisere den mer eller mindre kjente monsterhistorien. Den blander forsåvidt oppvekstskildring med monstertematikk, noe som gjør den ørelite særegen dog, det skal den ha. Foto og visuelt byr den også på pene naturbilder, men enkelte effekter er dessverre middelmådige, og de minneverdige scenene glimrer med sitt fravær.

Hvorvidt ’wildling’-karakteren er basert på tysk sagn og mytologi vites ikke, men uansett føles dette som en mer nedpå dramatisert og naturalistisk tilnærming til det eventyrlige og monstrøse ved historien. Ikke noe direkte feil ved dette altså, men det er bare så lite man virkelig blir revet med av her.

En klønete og svært overflatisk fremstilling og forsøk på tematisering av kvinnelig pubertet og seksualitet imponerer heller ikke. Man aner at det er dette filmen egentlig vil si mest med, uten at man selv her klarer å bli alldeles revet med. Det er for så vidt altså en småpen film rent visuelt, men mangler en del av gnist, energi, tempo og i det hele tatt et engasjement det er vanskelig å finne her. Har man sett mye film vil den derfor falle mellom to stoler og oppleves både direkte kjedelig og lite frisk, samme hvor dedikerte intensjonene bak den måtte være.