Når tenåringer over hele USA begynner å utvikle mystiske overnaturlige evner, blir de erklært som en trussel av regjeringen. De blir tatt til fange og fordelt i leire etter sine nye egenskaper. Den 16 år gamle Ruby rømmer en dag fra leieren sin og møter etter hvert en gruppe andre tenåringer hun slår seg sammen med.

I rekken av filmatiserte ungdomsdystopier det siste tiåret, kommer den nye The Darkest Minds veldig til kort. Dette er verken en ny Hunger Games, en særlig god ung variant av X-Men, eller Divergent, for den saks skyld. Regissør Jennifer Yuh Nelson (Kung Fu Panda 2 & 3) tilfører ikke denne subgenren verken noe nytt eller noe å bli så veldig underholdt og engasjert av.

Det starter for så vidt greit. Unge Amandla Stenberg i hovedrollen som Ruby (kjent fra nettopp Hunger Games) er både søt og spiller greit. Etableringen av henne og universet skjer fort, men også godt forståelig. Dens unge publikum filmen er ment for vil selvsagt heller ikke ha altfor tunge saker å sette tennene i, men det er irriterende at filmen utover verken byr på minneverdige enkeltscener eller klarer å gripe om deg med sin tross alt litt interessante grunntematikk.

Moral, etikk og tematiske linjer rundt toleranse for de som er annerledes, du vet, ’vi er alle like mye verdt’ og ’tør å være den du er!’, er smurt tykt utpå hele historien. Søtt og naivt dette, og riktig nok aldri så lite viktig i våre tider.

Det er også herlig å se en søt og sjarmerende gruppe ungdommer i de sentrale rollene, atpåtil i alle regnbuens hudfarger. Bare så synd figurene disse spiller føles dørgende ”blendahvite” i all sin streite klisjéfulle enkelhet. Signalene og moralen denne produksjonen her sender ut ved å sette disse i hovedrollene, er likevel  det absolutt mest interessante og beste ved hele filmen.

The Darkest Minds, basert på bokserien av Alexandra Bracken, føles i det hele tatt likevel så mild, ’sett det før’-aktig og daff at selv ungdommen den er rettet mot vil gjespe lenge før de lange 104 minuttene er over. Filmen har sine småsjarmerende øyeblikk, men summen er like fort glemt som man er borte fra kinosalen.

Dette er synd, for denne tematikken og ungdom fortjener også sterke dystopier, de skal også tross alt lære at livet ikke er en dans på roser må vite. Ekstra provoserende blir det når filmen smaker som en etableringsfilm for nok en ny og kalkulert Hollywood-franchise, men som verken føles interessant eller medrivende nok ut ifra denne første filmen. Det er sjeldent man ønsker mer effekter og action i en amerikansk produksjon, men her gjør man nettopp dét. Jeg drister meg til å påstå at en ungdomsserie produsert av NRK hadde vært mer fengende. Ikke bra. Se heller Hunger Games-serien, om igjen.