Tidlig på 70-tallet var navnet Ted Gärdestad på alles lepper i Sverige. Han var popstjernen med en glede, sjarm, energi og fantastiske låter som bergtok alle. Som Sveriges første tenåringsidol kom de artistiske oppturene på løpende bånd, og forholdet med sin bror og tekstforfatter Kenneth sto svært sentralt i livet hans. Privat slet han imidlertid med sine egne indre demoner.

Regissør Hannes Holms forrige film var den dobbelt Oscar-nominerte En mann ved navn Ove, en skikkelig publikumsvinner med gode og stødige dramakomiske kvaliteter. Hans portrett av den svenske musikeryndlingen Gärdestad er i så måte også velfungerende i måten den formidler artistens inderlige forhold til musikken og kjærligheten på.

Filmen er på sitt mest effektive en både sjarmerende, hjertevarm og folkelig skildring av Teds mest avgjørende og sentrale hendelser i livet. En veldig klassisk form for biografisk portrett, med andre ord. Holm hopper nemlig nokså enkelt fra den ene hendelsen, til den andre, ofte slik at man aldri klarer å bli særlig kjent med de involverte partene, mest bare som for å få dekket en rekke enkelthendelser i livet hans.

På den annen side er det selvsagt morsomt å se korte scener med supermanager Stikkan Anderson, Benny Andersson, ABBA og norske Finn Kalvik.

De to førstnevnte portretteres ikke akkurat som snillheten selv, mer som småkyniske produsenter, og flere småmorsomme situasjoner fargelegger Teds møte med bransjen. Humoren er generelt noe som treffer godt der den er brukt. Den skildrer på en herlig måte både tidsånden, det erketypisk svenske, og Teds særegenheter som ofte krasjer helt med miljøet han havner oppi igjennom musikken.

Adam Pålsson (blant annet kjent fra Broen) i rollen som Ted har både sjarmen, blikket og energien som skal til for å fremstille en mann som i følge sine egne også hadde en helt egen personlighet, stil og aura rundt seg. Peter Vitanen som bror Kenneth tilfører på sin side en mer introvert karakter og en sårhet som byr på fine øyeblikk mellom de to brødrene.

Men, det er altså ikke første gang verken en sær og spesiell kunstner, hans knall og fall, skildres på liknende måter. Filmen får slik et preg av en trygg og safe ramme, noe som funker ypperlig som god og grei underholdning, men som heller ikke tråkker imponerende biografispor innen genren. Dekningen av Teds periode innen sekten Oshobevegelsen skynder seg også hastig og lite fordypende frem.

Tidligere i år mistet svenskene en annen ung og svært godt likt musiker i Tim Bergling, aka Avicii. Det er flere likheter mellom Tim og Ted. De kom begge massivt i klem imellom kreftene som fulgte med kjendislivets klamme og altoppslukende hånd, de fant seg rett og slett ikke til rette i all galskapen. Deres skjebne ble da også av den mer tragiske sorten og i ettertid raste debatten om begge, særlig rundt hvem som så dem og eventuelt kunne gjort noe mer for dem.

Filmen om Ted hopper elegant over Gärdestads siste sørgelige kapittel i livet. Dette selvsagt forståelig nok for å minnes hans herlig særegne vesen og musikk i første rekke. Og greit nok, men likevel blir det også noe mangelfullt over fraværet av dette alvoret, i et tross alt livsportrett som dette jo er. Filmen blir dermed også her safe og trygg i sin litt ukonfronterende måte å skildre mentale lidelser på.

I tillegg til å tråkke nokså trygt igjennom et klassisk feelgoodlandskap, er det forholdet mellom brødrene Ted og Kenneth som rører og treffer best. Kenneths liv i skyggen av sin bror, en bror som ironisk nok altså ikke trivdes og passet i dette rampelyset, skaper emosjonelle scener og viser brorskjærlighet på en gripende måte. Det fine med slike portrettfilmer er at de i det minste vekker til live mennesker og en musikk som kan gi dem en ny renessanse. ABBA er igjen, for ørtende gang, inne i en slik ny periode med sitt comeback og nok en ny Mamma Mia-film. Ted Gärdestad og hans sanger fortjener også denne oppmerksomheten.