Når et dypvannsfartøy blir angrepet av et massivt monster som man trodde var utryddet, må dykkeren Jonas Taylor forsøke å overtale skeptikere om at det faktisk finnes og er reelt. Et mannskap er fanget på bunnen av en nyoppdaget rekorddyp grop til havs, og Jonas må forsøke å redde dem før den forhistoriske haien Megalodon får snusen i dem!

Sensommerens monsterfilm heter i år altså Megalodon, eller The Meg, som den også forkortes som. Regissør Jon Turteltaub står fra før av bak de middelmådige eventyrfilmene National Treasure 1 & 2 og tilfører med The Meg lite nytt til verken monster- eller haifilmen.

Nå står da også Jason Statham i hovedrollen, noe som vanligvis betyr lettfattelig omgang med action, historie og karakterer som ikke akkurat bringer frem gåsehuden på ryggen.

Statham har dog en viss sjarm, det skal han ha, og passer sånn sett for så vidt godt inn i dette selskapet og rollen. Han, sammen med øvrige karakterer, har fått utlevert et klassisk småkleint manus som forsøker å være morsomt, uten at de egentlig faktisk er det. Vi har sett det før, et par klovner som særs urealistisk lirer av seg "morsomme" replikker, mens monsteret truer livet av dem rett i nærheten.

Denne filmens komiske alibi er blant andre Rainn Wilson, kjent fra blant annet The Office. Han er milliardæren som sørger for finansieringen av denne forskningsstasjonen som plutselig havner borti den forhistoriske skapningen, en skapning som på mest lettfattelige vis forklares at fremdeles kan være i live.

The Meg har da heller ingen ambisjoner om å skildre en marinbiologisk dyptdykkende problemstilling rundt forhistoriske dyr og vår natur. Den pensler et lite øyeblikk borti vår menneskers uvane med å ødelegge alt det nye vi oppdager her på jorda, men utover dette svømmer filmen glatt forbi ytterligere potensielt interessante problemstillinger i historien.

Her skal det underholdes og pøses på med action må vite. Etter en lang og kjedsommelig oppbygging av historien, entrer giganten selv lerretet, uten at hjertet akkurat hopper opp i halsen på oss dog. The Meg er i det hele tatt særs uskummel, i hvert fall om man har bikket 14 år og har sett litt film. Dette er også en samproduksjon mellom USA og Kina, noe som for så vidt gir et litt fargerikt karaktergalleri sånn utad, men uten at kvalitetene gjør seg gjeldende innen manus, historiebygging eller mye annet av den grunn.

Stathams karakter må inn og redde situasjonen gang på gang, til kjedsommelige klisjégrep og markører innen historien som skaper en veldig forutsigbar film som aldri sånn egentlig overrasker. Verst er det at man ikke bryr seg døyten om hvem som dør, ei heller blir revet med av de dårlige CGI-effektene hvor haien er med i. Først mot slutten glimter det til med en Haisommer-liknende scene fra en overbefolka asiatisk strand hvor både oppfinnsomheten og humoren funker bedre enn ellers i filmen. Det hjelper for øvrig ikke på filmens råhet at blod og skader ikke vises, for å holde aldersgrensen nede.

The Meg er rett og slett for dårlig til å bli stor underholdning, men også for kjedelig til å bli en b-filmaktig sær godbit. Den er ikke spennende stressende, bare masete stressende, samt akkurat så stor og dum du tror den er. Se heller en av tidenes beste monsterfilmer i Haisommer (1975) om igjen, om enn bare for å se hvordan narrativ filmoppbygging og spenning virkelig skal gjøres. Hilsen Steven Spielberg, og fornærmede haier i havet.