---

Ingress:

En svart politimann utgir seg for å være hvit for å infiltrere Ku Klux Klan. Historien om Ron Stallworth og hans infiltrering i klanen er basert på den sanne om politimannen som, foruten å være en av 70-tallets første afroamerikanske politimenn, også ble den første til å bli medlem av klanen, dog med en hvit stedfortreder utad.

Anmeldelse:

Hans hvite surrogatfortreder spilles av Adam Driver, kjent som Kylo Ren fra de to siste Star Wars-filmene. I hovedrollen som Ron står den relativt nye skuespilleren John David Washington som både spiller herlig og har en svært likandes karisma utad som kler karakteren ypperlig.

Regissør Spike Lee er derimot ingen ny kar i gamet, en mann som er kjent for sin rasetematikk, politiske og samtidsskildringer lagt til afroamerikanske miljøer. Hans BlackkKlansman er intet unntak i så måte, en film som også vant juryprisen i Cannes i mai.

Med et herlig underholdende filmspråk blander Lee historien inn i både humor, selvironi, satire, kritikk og alvor. Han balanserer disse grepene med imponerende stålkontroll, noe som gjør at den smarte og velplasserte humoren sitter som et skudd, mens alvoret likevel aldri er langt unna og gjør stort inntrykk der dette brukes som grep.

Medprodusent er dessuten Jordan Peele, mannen bak fjorårets Oscar-vinnende skrekksuksess Get Out. Peele brukte også i sin film rasetematikken på en særs smart og forfriskende ”ny” måte, noe som gjorde verden oppmerksom på fyrens regidebut. Sammen med Lee har han utvilsomt vært med på å sette sitt preg på også denne raseskildrende historien.

For la det ikke være noe tvil. Filmens historie rundt raseproblematikk er på papiret selvsagt særs lite humoristisk, men måten Lee skildrer det på skaper respekt for materialet, mye fordi det er et velskrevet manus her og fordi begge ”sider” vises på en fyldig og variert måte. Her er ikke nødvendigvis alle de afroamerikanske like lette å like, ei heller er alle hvite drittsekker. Dette også til tross for at det flere ganger utrolig nok likevel blir brukt tydelige klisjéfremstillinger, som den frekke rasistiske hvite politimannen, den pliktoppfyllende og gladnaive klanlederens kone, eller den stokk dumme og feite Ku Klux Klan-tilhengeren, for den saks skyld.

Mange av grunnene til at også disse overflatiske karakterene funker, er måten de er sydd inn på med en intelligent funksjon som forsterker karakterene rundt dem, samt effekten alt dette til slutt gir oss i belønning. Mye av humoren skyldes dessuten at det er så mye absurd innen historien her, samt syke tankesett som visualiseres, at dette får et hårreisende komisk preg over seg på flere måter, noe Lee vet å utnytte veldig godt.

Også flere smått overdrevne typisk filmatiske scener er med på å tilføre denne utrolig underholdende og varierte helheten som gjør dette tross alt grelle materialet og tematikken ”enklere” og lettere å sluke. Men vær du sikker, Lee smeller også alvoret i trynet vårt flere ganger. Sluttscenen gjør oss kraftig påminnende at det fremdeles den dag i dag finnes krefter der ute som vil skille det amerikanske folk grunnet dets hudfarger, at kampen på mange måter fremdeles står i full brann, dessverre.

Utallige filmer har skildret rasekampen i statene opp igjennom filmhistorien, enten som fiksjoner og filmatiseringer av virkelige hendelser, eller som rene dokumentarer. Sjeldent, om noen gang, har en slik tematikk blitt skildret såpass herlig underholdende, samtidig som også budskap, alvor og viktighet i historien er så overbevisende innbakt. BlackkKlansman er med andre ord såpass lite selvhøytidelig, dog likevel hardtslående fremlagt, at summen blir en kraftfull velregissert og spilt historie det er umulig ikke å bli imponert av eller gå uberørt ifra.