Det lille øysamfunnet på Jersey blir rammet av en seriemorder som dreper unge kvinner. Samtidig faller kvinnen Moll for en mystisk fremmed, noe som gir henne muligheten til å unnslippe sin undertrykkende familie. Når denne fremmede samtidig blir mistenkt for en rekke brutale mord, velger hun å forsvare ham for enhver pris.

Moll er ikke helt som alle andre selv dog, hun skiller seg ut og har aldri funnet seg helt til rette i familien, en familie som styrer henne med konservativ og streng hånd. Når hun møter på den lokale blonde gutten Pascal, faller hun derfor mye for ham fordi han også er annerledes og ujålete tiltrekkende.

Regissør Michael Pearce langfilmdebuterer her med en romantisk psykologisk thriller som i bunn handler om det å være annerledes, bli utstøtt, og videre fordømt for den folk tror man er. Et slikt klamt og tett lite samfunn og miljø er skildret mang en gang på film, men med en sterk kvinnekarakter i sentrum og med særegne fortellergrep skiller Beast seg likevel godt ut.

I hovedrollen som Moll står irske Jessie Buckley som gjør et utrolig godt og stort inntrykk i skuespillet som denne karakteren. Hun er med i nærmest alle scener og preger dem med tilsvarende tilstedeværelse og som blikkfang.

Mot henne spiller Johnny Flynn den rufsete småskitne og nærmest dyriske og ensomme karen som også finner tiltrekning i den litt rare og annerledes Moll. Sammen finner de noe i hverandre som andre har vanskelig med både å se og skjønne, eller godta, for den saks skyld.

Fortellermessig er Beast en saktegående, poetisk og romantisk beretning med assosiasjoner til alt i fra sosialrealistisk britisk drama, via klassisk mørkdyster krim, til eventyr som Rødhette og Ulven eller diverse Disney-filmer alá Skjønnheten og Udyret og den irskinspirerte Brave.

Det er også noe dyrisk i både Moll og Pascal, hvordan de ser ut, oppfører seg og utgjør et tydelig alternativ til den øvrige familien og folket rundt seg. Samtidig er også fargene, bildene og locations noe som gir styrke til den psykologiske thrillerstemningen.

Den leker også godt med vår tvil og dømmekraft rundt hvem vi tror morderen er, hvordan folk faktisk er i bunn og grunn. Det er videre også noe imponerende over hvordan regissør Pearce nekter å ta i bruk enkle, kommersielle og overforbrukte genregrep underveis, noe som forsterker dens særegenhet og gjør at man som seer ikke kan være sikker på noe som helst innen siste bilde er gått i svart.

Noe av ”problemet” med dette blir likevel delvis også derfor at man blir litt distansert av disse grepene og ”kaldheten” i filmen for øvrig. Verken Moll eller Pascal er dessuten så enkle å like, til det er de for rufsete, ustabile og tidvis usympatiske.

Beast er litt som om fisefine Stolthet og Fordom skulle få slengt virkeligheten rett i trynet, på godt og vondt. Moll og Pascal er som en Bonnie & Clyde som bryter ut av det klamme konforme, og hvis virkelige jeg og bakgrunn forblir filmens mystiske drivkraft og plot. Innen filmen er slutt vil den garantert ha overrasket deg flere ganger. Disse to turtelduene er ikke nødvendigvis så enkle å like, ei heller er filmen for øvrig dette og har sine begrensinger særlig innen engasjement og tiltrekning. Vil man ha servert en liten alternativ lovestory derimot, vil Beast by på særegne kvaliteter.