Bare et halvt år før Tobe Hooper høsten 1974 ble verdenskjent med sin legendariske Motorsagmassakren, kom det en liknende film på det amerikanske markedet. Jeff Gillen og Alan Ormsbys særegne portrett av Ezra Cobb hadde tittelen Deranged og kan med rette betegnes som forstyrrende.

Også denne filmen var inspirert av og basert på den sanne historien om drapsmannen og gravrøveren fra Visconsin, Ed Gein. På slutten av 50-tallet gjorde oppdagelsene rundt Gein at man i statene virkelig fikk opp øyene for hva mennesker er i stand til å gjøre med andre mennesker.

Gein drepte minst to mennesker, skjønt ble mistenkt for å ha drept opptil seks, samt for å ha gravd opp flere lik, tatt dem med hjem, og hvor han videre brukte kroppsdeler til å lage diverse bruks- og husgjenstander av.

Hovedkarakteren Ezra Cobb mister moren i sykdom men klarer ikke å takle og ta til seg at hun er borte. Han makter ikke å gi slipp på henne og har stadige samtaler med henne i hodet sitt. Han er svært ensom og bestemmer seg for å grave opp liket av moren, ta henne med hjem tilbake til huset deres for å pleie henne videre der. Slik starter en rekke hendelser som Cobb blant naboer og bekjente heller ikke forsøker å skjule at han holder på med, men samtlige tar snakket hans bare som en morbid spøk. De har ingen aninger om at det alt derimot er helt sant.

Når man ser Deranged, som altså ble utgitt på vårparten i 1974, er det ikke vanskelig å se hvor Hooper har tatt inspirasjonen sin fra. Mang en scene fra begge disse filmene har store likheter, historien for så vidt likeså.

Nå er da likevel Deranged et godt stykke mer virkelighetsbasert og et mer riktig bilde over hva Ed Gein gjorde. De fleste av hendelsene i filmen skjedde også i virkeligheten, og slik er nok også dette det beste portrettet av virkelighetens Gein, hans liv og handlinger gjort til film.

Filmatisk er Gillen og Ormsbys fremstilling gjort på en langt mer enkel og rett-frem aktig måte enn Motorsagmassakren. Hoopers film er på mange måter langt mer voldsom, mye grunnet dens lydspor, enkeltscener, hyl, skrekk og voldsomme uttrykk. Vi følger dessuten der et knippe karakterer vi kan identifisere oss med, mens i Deranged er det Cobb (”Gein”) som selv er i hovedfokus.

Innimellom kommer også en reporter fysisk inn i bildene og scenene som en forteller, et grep som ikke helt gir et veldig godt tilskudd til historien, mer drar oss ut av den. Kanskje var dette også meningen, som for å milde og tone ned det grusomme som scenene for øvrig viser.

Her spares det nemlig ikke på de visuelle bildene av alt fra gravrøveri, balsamering og arbeid med likene, utskjæring av hjerner og andre kroppsdeler, med mer. Dette høres jo helt forjævlig ut, og er det også på lang vei, men grunnet stilen og uttrykket filmen bruker, blir det hele mer ekkelt og vemmelig, enn direkte skummelt.

Et godt snev av beksvart humor tilfører dessuten Deranged en tone som gjør den mer, eh… spiselig. Roberts Blossom i hovedrollen spiller også rollen som Ezra Cobb veldig dedikert og bra, noe som også hever filmen godt opp.

Historien om Ed Gein inspirerte da også bøkene Psycho og The Silence of the Lambs av henholdsvis Robert Bloch og Thomas Harris, igjen gjort til uforglemmelige filmer av Alfred Hitchcock og Jonathan Demme i 1960 og 1991.

Deranged kommer kraftig i skyggen av alle disse filmene, og det er godt mulig de fleste ikke engang har hørt om denne ”godbiten” av en filmstygghet fra 1974. Til sammenlikning kan den også mest i stil og form likne på et annet seriemorderportrett, nemlig den eminente Henry: Portrait of a Serial Killer av John McNaughton, fra 1986.

Likevel, Deranged kom først, og tilbyr altså kanskje det mest virkelighetstro portrettet av en drapsmann hvis ettermæle, legendestatus og opphav til svært mye etterfølgende innen film og (pop)kultur har å skylle nettopp historien om Ed Gein. Filmen er ikke noe mild lettvekter, selv 40 år etter, men har du kommet deg igjennom Motorsagmassakren, ja så tåler du nok denne også.