Når norgeshistoriens definitivt største filmkatastrofe er kommet, er det med en solid dose teknisk kvalitet, effektiv spenning og en helhet som overbeviser. I den helamerikanske genrekategorien ’katastrofefilm’ er det nemlig intet mindre enn imponerende at ”lille/store" Skjelvet oppleves som minst like proft som noe annet innen genren.

Vi møter igjen på geolog Kristian Eikjord som nå ikke lenger bor med Idun og deres to barn Sondre og Julia. Han bor alene tilbake i Geiranger, og sliter tydelig med ettervirkningene fra hendelsene tre år i forveien. Idun og barna bor for tiden i Oslo hvor førstnevnte arbeider på Oslo Plaza. Kristian kommer en dag over undersøkelser fra en nylig avdød geologkollega, noe som overbeviser ham om at et stort skjelv under Oslo er nært forestående.

Filmens første halvdel tar seg veldig god tid til å skildre Kristian og hans omgang med familien og minnene fra hendelsene etter Bølgen (2015). Nesten litt for god tid, kan man påstå. I hvert fall på godt og vondt. Ivrige tilskuere må, som i førstefilmen, smøre seg med tålmodighet, for her har manusforfatterne i Harald Rosenlow Eeg og John Kåre Raake kjørt godt på med følelsesmessige scener, uttallige blikkføringer og familiære ting. Dette er selvsagt for å vise både hvordan Kristian, Idun og barna ble påvirket av hendelsene, samt for å illustrere at det faktisk også står mye på spill mellom dem. Vi kan også denne gang bli sjarmert og berørt av enkeltscener her, mens andre ganger føles også dialog og den knugende stillheten både kunstig og urealistisk, ja litt sånn som ting bare egentlig er på film, ikke i virkeligheten.

Og vi har jo også sett det samme i amerikansk film, at det dramaturgiske og mellommenneskelige behandles raskt, overflatisk og enkelt. Slik gjør også Skjelvet det, men med en hakket bedre inderlighet som overbeviser litt bedre.

Det er også mye sårt og vondt skildret på det dramaturgiske nivået her, rundt foreldreskap, mentale tilstander, følelser og hvor forskjellig vi mennesker takler traumatiske opplevelser på. Dette gir dramaet en dybde og  tyngde vi ikke alltid ser like bra skrevet og gjort i liknende utenlandske filmer.

Det er også en del andre klare elementer som skiller Skjelvet litt fra dens utallige amerikanske storebrødre. Det er eksempelvis påfallende mange og lange rolige partier her, ikke bare som i ’actionrolige’, men også som i fravær av dialog og/eller også musikk.

Spesielt i filmens første del er stillheten dominerende tilstedeværende, samtidig som at lydbildet da også bare blir mer og mer viktig, enten for å gi oss små hint om at noe nærmer seg, eller igjennom de enorme storslagne katastrofescenene.

Musikken skiller seg også ut og oppleves som et fengende soundtrack som altså tidvis er helt fraværende, men som virkelig skrur opp volumet når det gjelder, da ofte nettopp til maks effekt. På sitt mest hørbare er musikken som tro kopi av Hans Zimmers ”kjennemerke” i brautende basunutblåsninger, perfekt kommenterende og komplementerende katastrofebildene vi ser, men heller ikke i overdrevet mengde og lengde.

Karakteren til Joner er igjen den sterke hovedrollen som går som kjerringa mot strømmen, en kar som må overbevise skeptikere om at de må ta bedre og mer seriøse forhåndsvalg av ulik art. Her forblir også Skjelvet stereotypisk i sin noe enkle fremstilling av enkeltkarakterer, men uten at det verken irriterer eller svekker filmens øvrige kvaliteter og driv nevneverdig.

Joner har noen virkelig gode scener her, og ansiktsuttrykk som sier mer enn tusen ord! Filmen er dessuten god på å påvise, om enn noe overdrevet, oss menneskers treige, tafatte og manglende handlekraft, samt at vi enkelte ganger aldri synes å lære. Slik forsterkes også Kristian som, når katastrofen inntreffer, den intelligente helteskikkelsen som kan rope et rungende ”hva var det jeg sa!”, om igjen og om igjen.

Ikke alle deler av Skjelvet er like effektive eller interessante dog. Sønnen Snorre blir eksempelvis som en rimelig uinteressant bikarakter å regne, en kar som ikke følges noe særlig opp utover i historien. Det er også et litt irriterende unødvendig fravær av scener som viser omfanget av hendelsene, selv om vi absolutt får se totalhavarering av Oslo by i effektscenene. Men særlig på slutten hoppes det alt for fort til rulleteksten, isteden for å skildre små og beskrivende skjebner fra selve bybildet, noe som ville gjort historien mer rettferdig innenfor omfanget og som totalkatastrofehistorie.

Når Skjelvet likevel oppleves som en veldig bra og svært underholdende film, som hårfint krafser til seg en femmer på terningen, er det fordi den treffer på de riktige elementene, samt ikke minst er oppriktig stressende spennende. Uttrykket ’bra til å være norsk’ er definitivt over også innen denne genren nå, for når den norske versjonen av katastrofefilm oppleves minst like fengende som når New York og San Francisco raseres, ja da føles det deilig! Mot slutten toppes det stemningsmessig perfekt med noen virkelig hjertebankende scener som går inn i norgeshistorien som noe av det mest halsbrekkende, angstskapende skumle og komplekst filmatisk vellykkede som er festet på en norsk filmrull.