Den 33 år gamle ungkarsbonden Vidar Hårr er en seksuelt frustrert kristen kar som lever et monotont og strabasiøst sliteliv på gården til sin mor. I sin desperate bønn til høyere makter en kveld, ber Vidar om hjelp til å bryte ut av rutinen og for å leve et liv uten begrensninger. Uheldigvis blir bønnene hans hørt, og Vidar blir plutselig av selveste Jesus prins av mørket i syndenes by, Stavanger.

Det er hovedrolleinnehaver Thomas Aske Berg som, sammen med Fredrik Waldeland, står bak denne ganske så merksnodige sjeldenheten av en vampyrskrøne, lagt til Stavanger og omkringliggende locations nedover Jæren.

Filmen funker best i første del hvor den både er friskt småmorsom, uforutsigbar og har et glimt av herlig kritiske og vulgære stikk til både det ene og det andre. Harseleringen av det kristne jærsamfunnet, med dets klamme og livsreduserende hånd, via det psykoseksuelt alternative, til det filmatisk alternative dristige, skaper forøvrig en ganske så vill filmopplevelse. Dette er ikke nødvendigvis ensbetydende med kvalitet eller topp underholdning, må man likevel skjønne.

Selve filmspråket varierer voldsomt. Her hoppes det mellom enkelte scener som stikker seg ut som kunstnerisk stilfulle og særegne, scener som dessverre for det meste likevel drukner i alt det langt mer rotete hysteriske og vulgære grapset forøvrig. Flere oppsatte tablåer, som en begravelse, utallige drømmer og psykoser, tilbakeblikk og noiascener, inneholder dessuten kroppslige og grapslige dristige bilder som ville gjort filmen totalforbudt for bare noen tiår siden.

Kanskje friske og frekke sider dette, tenker du, men nei, det får liten effekt og fenger egentlig svært lite i 2018. Et ubehaglig skarpt og vondt lydbilde drar også opplevelsen ned der man sitter og forbanner lydkvaliteten og lydnivået som er satt på filmen.

Når dette er sagt… tanken og poenget med at Jesus er som en vampyr, der han suger sine disipler tom får både livsgnist, livsglede og nærmest dømmer dem til å ha et dørgende kjedelig og gledesløst liv, er en tematisk linje man absolutt kan like.

Her flesker filmen til med den ene overtydeligheten etter den andre, til tidvis oppriktig morsomme enkeltscener og poeng. Karakteren Kristin Hårr som Vidars mor, og selveste Jesus-karakteren, er småmorsomme innslag, mens flere lokale overdrivelser innen dialekt, kultur og væremåte vil more lokalkjente og gi filmen et lite hakk ekstra av underholdningsverdi. Hovedrolleinnehaver Thomas Aske Berg lyser dessuten også godt av dedikert iver og tilstedeværelse.

Det er også imponerende hva man har fått til med et budsjett på usle en halv million, og det er ingen tvil om at lokaldeltakelsen og dugnaden rundt filmen må ha vært stor på mange måter. Men nå er det nå en gang ikke dette som skal bedømmes rundt en film, men mer dens effekt og opplevelse som ferdig film.

VampyrVidar er slik på ingen måte en imponerende god film, men er en ansamling særegne elementer som enkelte sikkert vil finne underholdende nok, uten at vi heller her snakker kvalitet eller smart film nødvendigvis. Mot slutten bretter filmen ut noe som kan likne på en tydelig moralsk og tematisk kritisk linje, men man får egentlig aldri følelsen av at det var dette den først og fremst ville vise og fortelle oss, men heller mer gjemmer seg bak, for anstendighetens og syns skyld. Dette er først og fremst nemlig en (u)salig røre av en spinngal skamløs grapsefilm med kun bittelitt alvor på hjertet. Filmen er deilig ukristelig, men verken humor, spenning eller helhetlig effekt fenger så forferdelig mye at det gjør noe.