Når en amerikansk eliteoffiser innen etterretning prøver å smugle en politimann ut av landet, tar han store sjanser og setter et enormt apparat i sving. Mannen han skal smugle ut sitter nemlig på viktig sensitiv informasjon som kan avverge en enorm katastrofe.

Peter Berg, som er kjent også som skuepiller, står for regien på Mile 22. Hans to forrige filmer i Deepwater Horizon og Patriots Day (begge fra 2016) var både spennende og velformede underholdningsfilmer basert på virkelige hendelser.

Handlingen i Mile 22 er derimot ikke ekte saker, og gudskjelov for det må man virkelig få si. Det som derimot trist nok er sant, er at det finnes mer enn nok av egoistiske, selvsentrerte sosiopater og autistiske ustabile narsissister i ledende stillinger, kanskje særlig innen militæret, etterretning og politietterforskning. Kanskje må man også være en idiot for å klare å styre vanskelige oppgaver som innebærer vanskelige og brutale valg. Noe mer sjarmerende som mennesker, blir slike folk dog likevel ikke.

Karakteren til Mark Wahlberg er en slik. Han er en potte sur, kjeftesmelle av en emosjonelt ustabil kar som går rundt som en tikkende bombe igjennom hele historien. Hans kollegaer må hele tiden være på vakt for at han ikke skal både klikke på dem og slå fra seg underveis. En herlig arbeidskollega, med andre ord.

På vei igjennom dette enorme militære og etterretningshysteriske oppdraget, drepes og maltrakteres ironisk nok nesten like mange mennesker som man forsøker å unngå at skal dø, i følge det handlingen forsøker å avverge. Hadde det i det minste vært en ironisk distanse her, et bilde på amerikansk våpenpolitikk, terrortematikk eller noe liknende, men neida, det er det ingenting som tyder på.

Isteden blir Mile 22 et bilde på alt hva som er tragisk og usjarmerende ved USA, uten at det er bevisst ment, utrolig nok.

Mye av problemet med filmen er at det ikke bare er Wahlbergs karakter James Silva som er særs usjarmerende, men også folkene rundt ham. Vi får et snev av menneskelighet i den ellers så overflatisk skrevne partneren hans Alice Kerr, spilt av Lauren Cohan. Hun klarer likevel ikke å tilføre nok sjarm eller personlighet til at vi verken bryr oss eller engasjeres av det som skjer rundt disse folkene.

Mile 22 er filmteknisk veldig god dog, der den briljerer med utallige action- og voldsscener som man i antall kommer ut av tellingen på allerede etter en time. Nivået legger seg på et veldig visuelt blodig og grotesk nivå, noe som tydeliggjør meningsløsheten rundt dette i filmen som helhet.

Det er heftige scener her, men uten at de verken er nødvendige for historien eller føles smart skrevet. Det dveles oppi dette også rett som det er ved kroppslige torturskader. Hvorfor?

Til tross for filmtekniske kvaliteter blir altså Mile 22 likevel så provoserende fæl og dårlig at man nesten flyr i flint når man ser den. Filmen føles som et oppkok av hva som gjør så mye av amerikansk underholdningsfilm så intenst ræva som film.

Regissør Berg oppfører seg som en våpenkåt guttunge på sukkerspeed bak kamera der han pøser på med utrolig gjentagende slitsom actionvold og bråk som blir så påfallende overdrevet at man bare blir sittende og riste oppgitt på hodet. Fornærmet blir man også, fordi den overtydelig behandler hjernen din som stokk dum, på så mange plan.

Filmen representerer en type film og machokultur innen bransjen man virkelig hadde trodd var begynt å dø ut i våre dager. Den vitner dessverre om at det fremdeles er litt for mange gubber som får leke seg meningsløst med millioner av dollar i denne mannelekegrinda av en filmindustri, bare man har rette kontakter (Berg har bl.a. regissert Wahlberg i sine tre siste filmer) og har noe dinglende mellom beina.

Som publikummer sitter man bare igjen med sprengte øreganger og har mistet troen på menneskeheten grunnet null karisma, sjarm eller likandes karakterer underveis. Ikke bra. Om Mile 22 blir et godt portrett på noe, ja så er det absolutt ikke på den måten filmen tydeligvis er tiltenkt. Her kunne man tatt tak i så endeløst mye interessant, fascinerende og faktisk virkelighetsrelatert innen tematikken, men ender opp med en hjernedød alfamann-film som stinker ekstra fordi den er så stor og enorm. Filmen varer dog heldigvis ”bare” i 1,5 time. Det er da noe.