Det slår kjærlighetsgnister ved første blikk når Gigi møter Benedicte. Hun er tøff racerbilsjåfør som jobber i familiebedriften, han er en vanlig kul fyr, men skjuler en hemmelighet.

En på papiret nokså klassisk turtelduehistorie som går galt er hovedhandlingen i dette romantiske dramaet av Michael R. Roskam.

I hovedrollene står vakre, lekre og dyktige Adéle Exarchopoulos og Matthias Schoenaerts. Sistnevnte har vært å se i filmer som Rust og Bein (2012) og Den danske piken (2015), mens Adéle fikk sitt store gjennombrudd med Cannes-vinneren Blå er den varmeste fargen tilbake i 2013.

Det absolutt aller beste ved Racer and the Jailbird er disse to skuespillerne, deres sjarm, dyktighet og kjemi. Man tror rett og slett på deres tiltrekning, noe som er viktig med tanke på tematikken og handlingen videre.

Benedicte klarer nemlig ikke å fristille seg fra Gigi, selv ikke når hun etter hvert innser at han har flere skrammer i lakken og ugler i mosen.

Historien om disse to turtelduene blir slik den om to mennesker som ikke nødvendigvis har godt av hverandre, men likevel blir som limt mot hverandre, noe mang en person burde kunne kjenne seg igjen i.

Selv om kjærlighet som kjent gjør blind, og ulikheter tiltrekker hverandre, får man litt vanskeligheter med å kjøpe Benedictes naive tiltro overfor Gigi, samt hennes manglende evne til å bli mistenksom overfor ham. Deres sjarm og vakre ytre til tross, er det også noe kaldt og ikke så voldsomt tiltrekkende over dem som personligheter, noe som gjør at filmen oppleves litt distansert og ikke voldsomt engasjerende.

Dette kan også skyldes at filmen er alt for lang, samt gnåler i vei med mange uinteressante og retningsløse hendelser som overskygger potensialet i disse to personlighetene. Gigi og Benedicte kommer ikke helt til sin rett, og handlingen er verken veldig spennende, medrivende eller emosjonelt sterk.

Det blir rett og slett litt for mye daft i historien til at man bryr seg så mye. Tematisk er den riktig nok litt interessant, blant annet rundt denne umake tiltrekningen imellom dem, hvorfor folk oppfører seg slik mot folk man elsker, med mer. Filmen gjør også en stor twist underveis som kommer hastende brått på og gjør historien enda vanskeligere å like, ei heller skaper nye grunner til å omfavne regien til Roskam.

Summen av Racer and the Jailbird ender derfor opp med å bli en veldig godt spilt film, men hvor manus og regi mangler gnist og spenning som skaper nok engasjement på seerens vegne. Man sliter rett og slett litt med å forstå hvorfor man bør se filmen til Roskam, til tross for store filmatiske og skuespillermessige kvaliteter. En pen, men litt vel slitsom film dette.