John er involvert i en alvorlig bilulykke og blir lam fra overkroppen og ned. I ettertid blir han en alkoholiker som på veien mot å bli edru finner ut at han har et talent for å tegne morsomme og ofte kontroversielle tegneserier. John får dermed etter hvert et nytt syn på livet og gir det et nytt forsøk.

Denne biopicen om virkelighetens tegneserieskaper John Callahan, regisseres med stødig hånd av regiveteran Gus van Sant som formilder en varm, morsom og tankevekkende historie som tidvis glitrer i herlige enkeltscener.

Van Sant står bak sterke og særegne filmer som Noe å dø for (1995), Den enestående Will Hunting (1997), Elephant (2003) og Milk (2008). I hans nyeste film viser han også store kvaliteter, men det er nok skuespillet av hovedrolleinnehaver Joaquin Phoenix som tar kaka i denne historien. Rollen som Callahan spilles mesterlig og troverdig, ja slik egentlig bare Phoenix kan gjøre det.

Mot ham står flere stødige biroller, blant dem Rooney Mara, Jack Black og ikke minst Jonah Hill som det er befriende godt å se i en slik seriøs rolle, noe han nagler ypperlig her.

Historien om Callahan innehar de nokså klassiske ingrediensene rundt det å overvinne depresjoner, alkoholisme, finne meningen og veien tilbake til livet igjen etter en traumatisk og tøff periode. Det hele skildres med varme, og en variert herlig form for galgenhumor, ikke minst gjengitt igjennom Callahans sarkastiske tegneserier som også brukes som illustrasjoner innimellom i filmen.

Det oser sjarm og menneskelig flersidige sider fra disse karakterene, mens regien til Van Sant føles noe repeterende, blant annet med masse hopping frem og tilbake i tid. Noe av materialet føles som noe som heller kunne blitt avskjær på klippebordet, for filmens nesten to timer lange spilletid gjør den litt tung, repeterende og småkjedelig innimellom godbitene.

Don’t Worry, He won’t get far on Foot er dog et pent, sjarmerende og vittig portrett av en særegen kar som gir oss en god påminnelse om hva både stå-på-vilje, selvironi, skråblikk og menneskelig varme innebærer. Ikke noe å bli grinete på dette, og sikkert noe mange av oss kan ha godt av å få slengt i trynet innimellom.