---

Ingress:

I en verden hvor mennesker og dukker lever og eksisterer sammen, oppdager en privatetterforsker at dukkene fra en 80-talls barne-tv serie begynner å bli drept, én etter én.

Anmeldelse:

Detektiv Phil blir noe motvillig slått sammen med etterforskernemesis Connie Edwards for å etterforske om det er noe hold i deres mistanker rundt drapene på disse dukkene, noe som leder til både dekkoperasjoner, vulgære avsløringer, og det som verre er.

Regissør Brian Henson har jobbet med dukker som dette før, blant annet i En Muppet Julefortelling (1992). Det er mulig han var så nostalgisk til disse dukkene at det var derfor han prøvde seg igjen, men uansett føles dette både utdatert, feilslått og med en kraftig flau eim av mislykkethet hengende over seg.

Det hjelper heller dessverre ikke at potensielt rappkjefta og morsomme Melissa McCarthy og sjarmerende Elizabeth Banks er med i sentrale roller her. Sammen med førstnevnte, forsøker altså dukken Phil å få snusen i hvem som brutalt dreper hans meddukker i samfunnet, gjerne av typen 'hagle som blåser hodene av dukkene', og da selvsagt uten noe blod, men hvor tøyfyllet og bomullen flagrer veggimellom.

Det høres kanskje morsomt ut, noe det også begynner som. Det første kvarteret er nemlig både frekt, festlig og aldri så lite dukkenostalgisk i måten disse dukkene altså plasseres ut i samfunnet vårt på, litt som i klassikeren The Muppet Show. Småmorsomme scener hvor man humrer av dukkene i oss vanlige menneskers posisjon og gjøremål, funker sånn passe bra altså, i det minste for en liten stund.

Etter en hinsides overkill av en barnslig vulgær dukkesexscene, går det imidlertid bare nedover. Folkene bak filmen viser fra her av sin sanne side. Historien begynner plutselig å fleske seg i barnslig, utdatert og helt meningsløst teit pikk og pupp-humor, ja nesten så vi snakker ren dukkeporno og med den ene plumpe replikken, etter den andre.

Selve historien er heller ikke verken spennende, medrivende eller fengslende. Karakteren til McCarthy i denne etterforsker Edwards er verken morsom eller sjarmerende, og hovedkarakteren Phil er såpass grå og kjedelig, at sammen blir de to ikke akkurat krutt. Produksjonsmessig ser filmen dessuten kjedelig ut, samt enkel og billig. Ja mange av dukkene er så tamme og enkelte dårlig laget, at disse på sitt verste ser ut som noe barna dine har laget i kunst og håndverkstimen på skolen.

The Happytime Murders får en overdøvende smak av noe som likner 80/90-tallshumor, iblandet vår tids ofte misbrukte (og misforståtte) frekkhet i total overdrivelse av det smakløse slaget. Den er en sånn film som prøver å late som den er en metaforkomedie rundt blant annet rasisme og feminisme, men som selv lener sin hovedvekt av humor på tung bruk av fordomsfull humor.

Det hele er på grensen til patetisk, hadde det ikke vært for enkelte replikker som faktisk er morsomme, for noe må jo nesten slå til innimellom, blant alt tullet som lires av seg her. Enkelte kjappe bikarakterer, eller… bidukker om du vil, er også morsomme. Problemet ligger i den teite og uengasjerende historien med et detektivpar i sentrum som man aldri bryr seg om eller ler noe særlig av.