---

Terningkast:


Ingress:

Den tredje og siste filmen i Flåklypa-trilogien tar Solan, Ludvig og de andre til nye høyder. Det er nemlig et nytt månekappløp i gang, og det norske bidraget ledes selvsagt av oppfinner Reodor Felgen. Med Solan som pilot og Ludvig noe motvillig med på ferden, er vel alt duket for at de modige astronautene gjør suksess i verdensrommet, eller?

Anmeldelse:

Regissør Rasmus A.Sivertsen og Qvisten Animasjon er tilbake med Flåklypa-universet som nå altså legger ferden lengre bort i fra den trygge lille bygda enn noen gang før. Med på måneferdkappløpet engasjerer også Flåklypas ordfører seg, samt journalister, reportere og andre nysgjerrige.

Og det er nettopp dette sære og morsomme karaktergalleriet, med sine mange merksnodige navn, oppfinnsomheter og tidvise underliggende humor, som fremdeles sjarmerer godt rundt Flåklypa og Aukrust-arven.

Tradisjonen tro flesker man også denne gang til med diverse Felgen-kreasjoner, ikke minst i form av denne store raketten, som en slags Il Tempo Gigante, bare i rakettform. For oss voksne får vi dessuten herlige stikk og hint til andre romfartsfilmer som Alien (1979) og Gravity (2013).

Det er i det hele tatt mye både for barn og voksne her, et kvalitetstrekk som man heldigvis har videreført fra de tidligere filmene. På samme tid er det også mye trygt og traust over både manus, karakterer og humor som ikke alltid føles like friskt og treffende. Humormessig er det en del dvaskheter som føles å verken treffe barna eller voksne og som derfor faller veldig fort i fisk.

Vittighetspoengene bærer litt for mye preg av en gammelmodighet over seg som ikke alltid sitter, eventuelt bare føles utdatert for et tross alt veldig filmvandt publikum anno 2018, selv blant barn.

Noe annet sjarmerende over disse Flåklypa-filmene er det forholdsvis rolige og bedagelige tempoet i alt fra fremgang og handling, via ”treige” Ludvig og Reodor, i stor grad et bilde på den jordnære og aldri stressende Hedemarkingen de jo tross alt er basert på.

Som kontrast står den litt mer rappkjefta Solan Gundersen herlig imot dem, og nettopp dette funker og sjarmerer godt.

Der Disney/Pixar og liknende animasjon ofte er hakket mer hysterisk og gnålete hyperaktivt, ja der er altså dette norske motsvaret litt mer bedagelig behagelig på mange måter. Filmen lider dessverre litt under repeterende bilder og oppsetninger i gjentakende figurer, litt som om man forsøker å dra ut tiden litt med disse.

Den litt vaklende humoren sitter heller ikke som et skudd, men bortsett fra slike ting er det svært vanskelig å bli grinete på noe så særegent, sjarmerende og dyktig animasjonsarbeid som dette tross alt er. Månelyst i Flåklypa forener hele familien med sin sjarm og underholdning, noe som er gull verdt!