Joachim har lenge slitt som rusavhengig men får virkelig noe å leve for da han en dag plutselig blir nødt til å ta ansvaret for sin 8 år gamle sønn, Lukas. Overfor familien lever han et dobbeltliv hvor han utad har vært rusfri lenge, men hvor han i realiteten enda ruser seg. Den voksende kjærligheten for Lukas gir ham imidlertid grunn til å kjempe, hardt.

Magnus Meyer Arnesen langfilmdebuterer som regissør med dette portrettet av Joachim, hvis livskamp altså består i å forsøke å bli rusfri. Han må stadig få hjelp fra far, bror og andre, økonomisk og for å klare seg igjennom hverdagen. Når han så plutselig en dag står overfor sin ukjente sønn, blir livet egentlig bare først enda mer stress.

Tematisk har vi ikke akkurat flust av slike portretter innen norsk film, og det er både spennende og bra at rusproblematikk lagt til det hverdagslige på denne måten skildres slik som i Når jeg faller.

I hovedrollen står Preben Hodneland som gjør en veldig stødig, troverdig og sterk tolkning av en forholdsvis ung mann som kjemper sine kamper, en kar det ikke nødvendigvis vises på at er narkoman. Han har et sterkt og godt ansikt, hvor skuespill minner om en forholdsvis beskjeden person, en som kanskje også derfor er ekstra god på å skjule ting.

Her ligger haugevis av problemstillinger, utfordringer og interessante ting mellom linjene, og det sparsommelige manuset er bare noe av det som gjør at vi ser og kjenner både smerte, glede og kampen til Joachim, selv uten at ting blir sagt rett ut.

Far og sønn-portrettet oppleves også stort sett realistisk fremstilt, hvor regissør Arnesen formidler ting på en balansert måte, finstemt og lavmælt, uten bruk av for mye sentimentalitet.

På samme tid mangler kanskje de helt store toppene i historien og grepene i det narrative, hvor en liten brodd her og der kanskje ville gjort den mer tilspisset sterk. Den er også forholdsvis langsom og rolig, men hvor ting likevel gjør inntrykk og rører rundt tematikken som skildres. Man tenker over filmen også etter at den er ferdig, et kvalitetstrekk i seg selv.

Når jeg faller er et sympatisk drama med stødig spill som vekker noe i oss. Tematisk roper den høyt, men uten nødvendigvis å rope så voldsomt selv. Man får tidvis veldig vondt på vegne av Joachim og Lukas, en historie som verken skjønnmaler eller nødvendigvis ender på en utelukkende klisjéfull happy måte, noe som gjør filmen ytterligere realistisk og troverdig.

Med denne langfilmdebuten blir det svært spennende å følge regissør Arnesen videre der han oppviser en stødig og god hånd om det medmenneskelige drama. Måten filmen dessuten tar tak i en mannskarakter på, en type som i dagens samfunn er kraftig underfortalt og for lite formidlet, gjør at Når jeg faller også blir en svært viktig og takknemlig film for en gruppe mennesker i samfunnet.