---

Ingress:

Musikkens Stillhet er basert på en roman av tenor Andrea Bocelli, om en gutt som i likhet med ham selv blir blind i ung alder men ender opp med å synge med de aller største. Historien om Amos Bardi er med andre ord nærmest som et eget portrett å regne av en ung Bocelli, som må kjempe sine utfordringer for å komme opp og fram igjennom musikken.

Anmeldelse:

Regi er, utrolig nok, ved Michael Radford, mannen bak hyllede Postmannen (1994) og Kjøpmannen i Venedig (2004). Men, Musikkens Stillhet er på sitt verste nærmest ulidelig å både overvære og overhøre.

Nå er det ikke det faktum at Bocelli selv står for syngingen i filmen som får det til å grine i ørene våre. Hovedproblemet ligger derimot i at dette er en film hvor alle snakker engelsk, eller…, la oss heller kalle det mer Super Mario-engelsk.

Uttalen, replikkene og leveransen av disse, svir såpass i ørene at særlig filmens første del blir som en aldri så liten tragikomisk lidelse av en kunstig film å se på.

Historien om Bardis barndom byr nemlig på flere barneskuespillere som sliter noe voldsomt med den engelske uttalen, noe som gjør at man sitter oppgitt og lurer på hvorfor i alle dager man ikke heller bare har kjørt film og manus på italiensk. Dette både ødelegger og irriterer, ja får oss nærmest til å vri oss i ubehag hver gang en stakkars guttunge må lire av seg gebrokkent engelsk.

Man kan bare lure på hvor mange retakes man har måttet gjøre, grunnet for dårlig replikkavvekslinger, eventuelt bare gitt opp og satset på en god tekster. Den må jo uansett tekstes, så uforståelig som man her snakker, så hva er da poenget med engelsk tale, lagt til Italia og Toscana?!

Også de voksne skuespillerne er ofte teatralske, overkunstige og leverer grimaser og skuespill som ikke hører hjemme anno 2018. Heldigvis blir det noe bedre utover i filmen. Mirakelet fra Toscana er i denne sammenheng en mann og stemme som i følge filmen både måtte modnes, utvikles og jobbes hardt med for å bli den han er i dag. Historien om Bocel…, eh unnskyld Bardi, er ellers så enkelt, rett frem-skildret, samt byr på så lite overraskelser, at filmen nesten tangerer både kalkun og ufrivillig morsom. Full så fæl er den imidlertid ikke.

Filmens siste del, om Bardis vei mot selve tronen, hvor han til slutt ble ”den fjerde tenor” (sammen med Pavarotti, Domingo og Carreras) er også den mest underholdende, fine og stødige. Det er nemlig her hovedrollen i Toby Sebastian (Game of Thrones) og Antonio Banderas som hans sanglærer kommer inn. Borte er de fælt kunstige barneskuespillerne og deres grusomme engelsk, og inn kommer heldigvis litt talent og oppriktig karisma.

Til sammen blir dog ikke Musikkens Stemme noe mer enn et helt ordinært karakterportrett som verken engasjerer, rører eller vekker noe stort i oss. Den er utrolig ufarlig i stil, narrativ form og fremgang, samt tenderer altså farlig nære helt mislykket og intensjonsløst, utover det å kynisk spille på Bochellis kjente navn.

Hadde det jo ikke vært for at det er den italienske stjernetenoren selv som har skrevet boken historien baseres på, ja så ville filmen vært enda mer bitterflau. Dette blir derfor kun noe for spesielt interesserte, men selv disse hadde fortjent noe bedre, samt Bocellis selv som lever i beste velgående. Hvis opera er noe av det alle beste og kvalitetssterke musikkens verden har å by på, ja så matcher ikke akkurat denne filmen i stil på filmediets vegne.