Bak lukkede dører på Kampen Bistro i Oslo møtes ukentlig rundt 25 kamerater for å ha det moro, snakke og synge sammen. Her kan guttene være seg selv, i sin egen humoristiske frisone, samtidig som de også synger pop, rock og punk. Mannskoret jobber seg mot sin største og mest absurde spillejobb så langt; å varme opp for 10.000 mennesker før selveste Black Sabbath!

Vi har som utgangspunkt sett det før, dette portrettet av et mannskor, som i Heftig og Begeistret fra 2001. Kultur, sang og samhold står også i sentrum i Petter Sommer og Jo Vemund Svendsens portrett, men her lurer det også et ekstra tematisk og menneskelig alvor over hele filmen.

Dirigenten i koret deres er nemlig syk og har ikke lang tid igjen å leve. Etter hvert går det opp for mannfolka at det ikke bare er et spørsmål om han rekker å få oppleve den store konserten, men også at den opprinnelige spøken om at medlemmene skal synge i hverandres begravelse, nå vil bli til ramme alvor.

Igjennom en klassisk observerende dokumentarstil telles ukene frem mot konserten ned mens vi følger både kjente og mer ukjente fjes på sangmøtene.

Her er blant andre DumDum Boys-vokalist Prepple Houmb, som også startet gruppen for 15 år siden, samt Geir Schau, Rune Gokstad, med flere. Rent filmatisk ikke noe verken nytenkende eller særlig innviklet som dokumentar dette, men hvor kvalitetene og kraften i filmen da ligger i andre ting.

Tross sitt alvor, og etter hvert riktig så emosjonelt sterke scener, er dette et bilde på sjarmerende samhold, måten mannfolk på ulikt vis tilnærmer seg hverandre, sosialiserer seg og trives sammen.

Her er det tydeligvis både hjerterom, spøk, alvor og en inderlighet som smitter godt over på oss som overværer det hele. Det lyser energi igjennom mannfolka i måten sangen gir dem både kraft og energi, selv til en av dem som i utgangspunktet ikke skulle ha orket noe som helst.

For vi er gutta får en voldsomt emosjonell kraft mot slutten, hvor enkeltmenneskers skjebne vises rått og ærlig, samtidig som ting heller ikke overformidles av filmen for øvrig. Dette er en kinofilm som vil gjøre stort inntrykk, kanskje ikke minst på godt voksne mannfolk. Hvor ofte skjer det innen norsk film?