Amalie jobber hardt for å bli en god danser, mens klassiske ungdomsingredienser som utseende, penger og status også selvsagt teller. Da faren går konkurs, raser livet hennes sammen. Hun prøver å late som om ingenting har skjedd, noe som går ut over både kjæresten, venner og dansingen. En dag møter hun på street-danseren Mikael, en gutt som er annerledes og spennende. Amalie blir dratt mellom sin gamle og nye verden.

Regi er ved Katarina Launing som står bak stødige Julenatt i Blåfjell og Kule Kidz gråter ikke. I hovedrollen som Amalie gjør Lisa Teige (Skam) en fin figur som en jente hvis hverdag altså møter på noen utfordringer som mange av oss kan relatere oss til.

Det er fint at Amalie ikke fremstilles ensformig, for hun virker både troverdig, ekte og heldigvis ikke som et plettfritt menneske der hun blant annet dras mellom to gutter, forskjellige verdener, lyver og må ta konsekvenser av ting.

Her er dog helt konkrete scener hvor manus og dermed også karakterene får noe klassisk kleint filmatisk stivt over seg, og man vrir seg litt i ubehag i stolen. Tematisk og historiemessig er heller ikke dette en voldsomt engasjerende film, til det er filmen for enkel, pen og rett frem helt grei.

Amalies kamper er dessuten heller ikke akkurat av de virkelig vonde og rørende slagene, og vårt engasjement med henne blir følgende bare så som så.

På den annen side har Battle flere veldig velfungerende og flotte scener. Filmen funker klart best i danse- og musikkscenene, hvor en tydelig kvalitet både innen musikk, dansere og coolheten virkelig føles troverdig.

Her får filmen sin etterlengtede energi, karisma og oppblomstring, og man sitter nærmest og digger med i kinosalen. Dramaet imellom dette blir litt bleikt, udramatisk småkjedelig og engasjerer bare så som så, eventuelt funker dette best for folk som virkelig kan kjenne seg igjen i Amalies situasjoner og miljø.

Samtidig er det fint å se samspillet mellom unge, pene og oppriktig engasjerte unge som finner glede, energi og mening i musikken og dette miljøet. Hadde bare alt vært like rosenrødt i virkeligheten, både mellom Oslo vest og øst, diverse miljøer og omgangskretser.

Battle skildrer likevel nokså godt et troverdig drama som er lagt til noe så ”unorsk” og lite filmatisert location som streetdansmiljøet, noe som er kult nok i seg selv. Til slutt faller det hele litt i klisjémølja, ting blir forutsigbart, og man klarer aldri å føle helt oppriktig synd på stakkars lille, (eks)rike og muligens litt bortskjemte Amalie, til å få hjernen og hjerteengasjementet skikkelig i gang. I bunn og grunn ligger det dog gode og likandes intensjoner som lyser igjennom og gjør dette til en helt grei opplevelse.