---

Ingress:

Når en kriminell mesterhjerne avslører identiteten til alle Storbritannias hemmelige agenter, har ikke myndighetene noe annet valg enn å hente inn den eneste agenten som står igjen. Johnny English jobber nå som lærer på en barneskole, men må dermed trekke i agentdressen nok en gang for å forsøke å stoppe den skyldige.

Anmeldelse:

Plottet er med andre ord like enkelt som det høres ut i denne tredje omgangen med den klønete og gammelmodige britiske spionen. Bak kamera står også den tredje regissøren i filmserien. David Kerr langfilmdebuterer med en film som i beste fall er småhumrende vittig en sjelden gang i blant, men dessverre ganske så lite hjertelig latterlig i det store og hele.

Selv undertegnede, som egentlig er svak for særlig Mr.Bean, synes nesten litt synd på Rowan Atkinson, Emma Thompson, Olga Kurylenko, Ben Miller og co. Førstnevnte har som vi vet et begrenset både ansiktsmimikk og skuespillerregister, og i likhet med den enda mer dumme Bean er Johnny English en ganske så enkel sjel av en filmfigur som fort går på tomgang.

Dette byr blant annet på utallige gjentakelser både innen grimaser, blikk og ”morsomheter”. I rekken av hendelser og småforskrudde flauheter som English setter i stand, er det en påfallende mangel på oppriktig morsomme og uventede vrier, hvor man som regel ser hva som kommer lang vei.

Kanskje verre er det at timingen ikke er til stede, at poengene dras så lenge ut at de mangler fullstendig slagkraft, tyngde og snert.

Det hele er bygget opp rundt og basert på en komediestil som likeså godt kunne vært fra 80- eller 90-tallet, og tankene tilbake til faktisk langt kjappere og kvikkere Mannen med den nakne pistol-filmene kommer stadig vekk tilbake.

Disse filmene hadde mer av denne kjappheten, hvor altså regissør Kerr isteden lar humorpoeng henge i mange sekunder hver gang de poengteres, som om han skal forsikre seg om at alle har fått med seg vitsene og spøkene.

Det er godt mulig mange koser seg i English sitt selskap, og handlingen lagt til London, Skottland, Frankrike og andre steder, byr i det minste på litt klassisk agentreising og locationforandringer. Tematisk leker historien seg litt rundt at English er blitt gammel og utdatert, også dette noe filmen ikke akkurat utnytter eller flesker til med en haug av smarte poeng rundt.

Det beste man egentlig får utav visdommen til denne aldrende agenten, er at han helst vil kjøre en gammel bensinbil, ikke ha mobil eller andre elektroniske duppeditter, for da er det jo mye vanskeligere å spore ham. Akkurat der kan man være enig, så enig.

Johnny English Strikes Back er greit produsert og har et par kjappe og teknologirelaterte actionscener som funker sånn helt ok. Den er dog mest en film man bare sitter og overværer og småhumrer bittelitt til, en gang i blant. Denne britiske agenten har kanskje pensjonert seg, men bare så synd filmen også virker å kun sikte seg inn på denne aldersgruppen i stil, form og tafatte humor. Beskrivelsen 'folkelig humor' kan være sjarmerende og vittig nok det, men skillet mellom dette og en forutsigbar trygghet kan fort bli påfallende og svært merkbar.