Kristoffer Robin har blitt voksen og bor nå i London sammen med sin kone og datter. I en hektisk hverdag og jobb, glemmer han imidlertid å leke, sette pris på de virkelig viktige tingene i livet, og borte er den nysgjerrige, lekne og herlige gutten som hadde utallige opplevelser i Hundremeterskogen. Godt da, at selveste Ole Brumm en dag våger seg til byen for å hjelpe Robin med å finne tilbake til den gode gamle gutten han en gang var.

Regissør Marc Forster står bak titler som alt i fra Finding Neverland og Drageløperen, via Bond-filmen Quantum of Solace, til zombithrilleren World War Z. Denne gang går han løs på en kjent og kjær barndomsvenn med navn Ole Brumm og vennene hans.

Disney står bak produksjonen, og det er for så vidt gledelig å legge merke til at den sedvanlige søtsuppete tilnærmingen til materialet denne gang ikke er like påfallende fra den amerikanske filmgiganten.

Med Forsters regi får nemlig denne historien en uventet dysterhet over seg og blir en langtrukket fortelling som varierer veldig som underholdning.

Den første halvtimen er eksempelvis frustrerende rotete, unødvendig innviklet og uten de store høydepunktene. Ja først etter en time, noe som må føles som en evighet for stakkars barn, løsner det litt og filmen blir både sjarmerende og litt mer spennings- og actionpreget.

Frem til dette går Forster seg bort i den ene uinteressante og utdragende digresjonen etter den andre, samt serverer en historie det er vanskelig å koble til det opprinnelige universet fra A.A.Milne rundt Ole Brumm og Co.

Det er greit nok at barn kan ha godt av å høre litt om både hvordan det voksne liv kan komme til å bli, og at verden ikke nødvendigvis er så rosenrød som i en drømmeverden, men hvorfor dra det så hinsides lenge og dystert ut?

Filmatisk er filmen dog pen og nydelig, spesielt i stoffligheten i dyrenes kosedyrpels, samt i det fargesvake retrofilteret som passer settingen og tiden godt. Dessverre betyr dette at også Brumm og gjengen fremstår som litt mer fargeløse, foreldet og skabbete enn mange nok husker dem som.

Ole Brumm i London får ellers et preg av en slags omvendt Alice i Eventyrland-historie der han reiser på bytur, dog uten de samme store høydepunktene som i de langt mer sjarmerende Paddington-filmene.

Disse filmene forteller en mye mer engasjerende, leken, og oppriktig medrivende historie, også disse om en bjørn som i London forsøker å forene mennesker med sine gode og hjertevarme hensikter og egenskaper. I Marc Forsters Brumm-historie får vi ikke fullt så stor uttelling på disse punktene, men for oss voksne er det i det minste noe sårt, småtrist og mimreaktig over handlingen, et preg som dog ikke nødvendigvis vil få barna til å storkose seg.

Kristoffer Robin og Ole Brumm er nemlig en lang, tung og rotete opplevelse av en film, i hvert fall for barn. Vi voksne sitter og lurer på hvorfor det hele trenger å være så forferdelig dratt ut, dystert og actionfattig, tross enkelte fine scener. Filmen er minst en halv time for lang og burde blitt strammet kraftig opp i regi og manus. Det føles som den ikke helt vet om den skal være mest for voksne eller barna, og summen mangler mye av Ole Brumm- og Disney-magien som merkelig nok er ganske fraværende i denne filmen.