En mor blir fratatt sine nærmeste i familien og begir seg ut på et særs voldelig hevntokt for å finne de ansvarlige.

I rollen som den hevnlystne moren returnerer Jennifer Garner her nærmest til sine filmatiske røtter. Garner ble for alvor kjent igjennom tv-serien Alias (2001-2006) og hun passer i utgangspunktet herlig godt til nettopp en slik hardtslående hevngjerrig karakter.

Filmen setter tonen fra første scene. Det går umiddelbart i blodig vold, akkompagnert av rå heavy metalmusikk. Dette kan bli røft og kult…, tenker man kanskje, men det går ikke lenge før man aner at det også kan bli en eneste lang kjip klisjéopplevelse dette her.

Regissør Pierre Morel har nemlig fortalt denne hevnhistorien før. I hans Taken (2008) var det Liam Neeson som var sint, bitter og skulle hevne seg, og vi så det også i vårens Death Wish hvor Bruce Willis også fikk familien sin revet brutalt bort.

Garners karakter Riley North er egentlig kliss lik i så måte, for også hun får altså familien sin knerta, ser rødt og så sort. Etter det som må være filmhistoriens minst troverdige og ille dårlig skrevet rettsaksscene, slipper de ansvarlige fri, og Riley North tar dermed slegga i egne hender. Hun klarer videre å plaffe ned enhver som står i hennes vei, uten at noe som helst skildres eller problematiseres noe særlig utover dette.

Sånn sett kan man først tenke at det å sette en kvinne i denne hovedrollen kan by på både tidsmessige og oppdaterte grep innen genren, men neeeeeida, ikke i denne filmen heller gitt.

Dessverre forblir Peppermint derfor en eneste lang, grå, kjedelig rekke av helt ordinære actionscener hvor regien til Morel byr på null og niks av særpreg eller hint av å ville skille seg ut som actionthriller. Filmen er rett og slett gørr kjedelig, hvor absolutt alt er sett før og ingenting skiller seg ut. Tidvis ser det ut som Lara Croft er i aksjon i actionscener som ser nokså spillestetiske ut i sin form, uten at dette blir noe ekstra kult av den grunn.

Garner gjør dog så godt hun kan, og kommer igjennom det med litt stil og en dedikert energi som redder det lille av heftig actionvold filmen har. Hun er likevel sjanseløs i sin mulighet til å prestere noe utforbi boksen grunnet det late manuset og historien, en fortelling som mest føles som snytt ut av et kjipt dataprogram av enkleste sort.

Peppermint blir til slutt en film det er vanskelig å se for seg har hatt en egenrådig regissør i det hele tatt. Filmen forsvinner ut av hodet ditt i det samme du forlater kinosalen eller sofaen din, og man sukker oppgitt over at Hollywood absolutt aldri lærer, ikke har grepet muligheten denne gang heller til å gjøre noe litt mer smart og nytenkende. Ser man bort i fra Garner i hovedrollen, blir dette bare nok et tilfelle av generisk filmatisk søppel.