Den tidligere turneren Anita får jobb som gymlærer på en skole i Oslo. Det tar ikke lange tiden før eleven Markus legger an på henne og hvor tiltrekningen blir gjensidig. De utvikler et seksuelt forhold, samtidig som Anita dermed setter jobben og ekteskapet på spill. Forholdet dem imellom blir fort en besettelse hun verken ønsker eller makter å kontrollere…

Henrik Martin Dahlsbakken flesker igjen til med et på papiret friskt og dristig tema og skildring, noe han også delvis har gjort i sine tidligere filmer. Det er ikke hver dag man får et slikt portrett innen norsk film, eller internasjonalt heller, for den saks skyld.

Vi har i utgangspunktet sett dette mange ganger før. Utallige filmer har tatt for seg den godt voksne ”mannsgrisen” som innleder en besettelse og/eller forhold med en langt yngre jente/kvinne. Filmlista er for lang til å ramse opp her, så la oss heller bemerke at det denne gang er mostsatt veg ting skjer, sånn kjønnsmessig, litt som eksempelvis i den eminente Notes on a Scandal (2006).

Anita er den langt eldre læreren som altså blir sugd opp av den unge videregåendeeleven Markus og hans tiltrekningskraft. Han er ikke så rent lite småfrekk denne karen, og utviser en selvtillit heldigvis de færreste har i en så ung alder. Her aner vi derfor konturene av en kommende kvalmende narsissist av en frekkas, dog utvilsomt også sjarmerende og tiltrekkende på sitt vis.

Anita selv har et litt skrantende hjemmeforhold med mannen sin som reiser mye med jobben. Når Markus så ubeskjedent viser henne oppmerksomhet, utilslørt flørter med henne og sender nakenbilder på mobilen, ja da blir hun mo i knærne. Hvem kan så klandre en trengende middelaldrende kvinne for dette, tenker man kanskje. Jo, det er mange det, skal vi få se.

Tematisk er det liten tvil om at emnet både er smådristig og altså ikke hverdagskost på film. Om det likevel innehar den sprengkraften som man kanskje først skulle tro, er en helt annen ting.

Det er selvsagt flust av etiske og moralske sider ved handlingen som kan få nok av folk til å riste bebreidende på hodet, men selve forholdet i det seksuelle og fysiske, burde i hvert fall isolert sett være det minst oppsiktsvekkende og problematiske ved denne filmen, anno 2018.

Det er derfor litt skuffende at karakteren Anita føles for naiv, godtroende, og tar såpass lett på alle de grensene hun skrider over. Hovedrollen av Andrea Bræin Hovig er godt og stødig spilt dog. Hun passer ypperlig i front og i en hovedrolle, men skuespillet levner liten tvil om hennes følelser, sinnsstemninger og liknende, mye fordi det er såpass (over)tydelig levert og skrevet her og der.

Kanskje det her er mer regissørens ”feil” at enkelte scener oppleves litt vel kunstige og tenderer til overtydelige. Anita oppfører seg også rimelig lite diskre i avgjørende og vesentlige situasjoner til at man alltid kjøper det som skjer, selv om man jo også skjønner at hun er i en helt ny og frustrerende situasjon. (Eksempelvis har de to lett synlig sex i en bil med lett innsyn, hun knoter åpenlyst på mobilen ved flere anledninger, hun gråter så alle ser det, med mer, alle situasjoner det er vanskelig å virkelig kjøpe, med mindre hun ikke klarer å ha to tanker i hodet på samme tid og ikke skjønner at folk kan ta henne på fersken.)

Samspillet mellom Hovig og motspiller Tarjei Sandvik Moe er god og har energi, særlig i de første spenningssituasjonene. Markus er småprovoserende i sitt ungdommelige hovmod, og etter hvert er det derfor litt deilig å se ham falle for sine grep.

Selve thrillerpreget på filmen er dog ikke påfallende eller voldsomt medrivende. Flere situasjoner og bikarakterer følges aldri opp, og dette svinner hen, ubemerket. De få grepene som gjøres blir aldri med på å gjøre En Affære direkte spennende utover det rent dramaanliggende rundt Anita.

En Affære føles i det hele tatt noe flat og bare sånn passe engasjerende. Toppene, broddene og twistene er fraværende. Det litt rare og uventede, som i Dahlsbakkens Sensommer, Rett Vest, og Cave glimrer med sitt fravær, selv om det virkelig (igjen) er beundringsverdig og friskt det han tar opp i filmen sin.

Godt skuespill og interessant tematikk til tross, sitrer det ikke av en spenning eller engasjement som ville hevet opplevelsen høyere opp. Det er eksempelvis litt vanskelig å føle så voldsomt for Anita og det som skjer, ikke fordi man nødvendigvis dømmer henne, men delvis fordi hun altså oppfører seg litt for dumt og naivt, hopper litt for ukritisk lett på karusellen, noe som får oss til å tenke at det som kommer også er til pass for henne.

Filmatisk savnes det også litt friskhet over regien. Selv om enkelte musikkmontasjer bryter litt opp, forblir stil og tempo ganske likt filmen igjennom og forsterker det litt flate over seeropplevelsen. Til slutt ender også det hele såpass safe og lite oppsiktsvekkende at man ikke akkurat sitter rystet og røsket tilbake i kinosalen. Man føler likevel at man har sett et passe interessant og velspilt drama her, kanskje spesielt i lys av vår #metoo-tid. Og gi nå absolutt Hovig og Moe flere sentrale filmroller, for disse to funker veldig godt i front.