Tina jobber som tollinspektør og har en form for sjette sans som gjør at hun klarer å sanse og plukke ut smuglere. Når den mystiske Vore en dag kommer gående av fergen, kjenner Tina store ting ved ham, men uten å klare sette fingeren på nøyaktig hva. Etter hvert blir hun tiltrukket av ham, og hun innser at hele livet hennes er basert på en stor løgn.

Grensen er basert på en novelle av John Ajvide Lindqvist, mannen som også skrev La Den Rette Komme Inn som fikk både en svensk og amerikansk filmatisering. Også i denne nyeste Grensen får man servert en snodig portretthistorie om det å være annerledes og skille seg ut, finne kjærlighet og mening i livet.

Regissør er Ali Abbasi som i 2016 gjorde skrekkdramaet Shelley, med Ellen Dorrit Petersen i hovedrollen, også dette om mystikk knyttet til barn, fødsel, arv og identitet.

I Grensen fortelles altså historien om denne merksnodige Tina, ei dame som ser ut som en blanding mellom en neandertaler og et troll, for å si det litt flåsete. Hun er annerledes, såpass er klinkende klart, og hennes sjette sans får henne etter hvert på sporet av en pedofiliring som hun hjelper politiet med å fange.

Som den sporhunden hun er, får hun også ferten av denne Vore. Har hun endelig funnet sin likesinnede, og er han også sånn annerledes som henne?

Historien om Tina er en ganske så spesiell filmopplevelse. Regissør Abbasi klarer å skape noe tematisk og genreblandende vi nesten aldri har sett før på film. En liten bragd i seg selv. Her blandes grå og kjedelig hverdagsrealisme med familie- og livstematikk, følelser og eventyraktig mystikk og folklore.

I hovedrollen som Tina spiller Eva Melander, en dame som blant annet har spilt i den svenske serien Jordskott som interessant nok ikke er så aldeles ulik i innhold og handling som denne Grensen.

Melander er dog totalt ugjenkjennelig med en fantastisk sminke, trolig både fysisk og digitalt gjort denne. Også annen bruk av digitale effekter brukes på en svært pen og overbevisende måte, blant annet i noen avgjørende og konkrete visualiseringer utover i historien.

Skuespillet hennes er, foruten den fabelaktige sminken, også i aller høyeste grad med på å skape karakteren Tina. Med kroppsspråk, fakter, blikk og dialog, former hun en dame man både føler med, for og etter hvert får riktig så vondt av.

Det er i denne blandingen av sminke, utrolig historie og skuespill at Tina blir levende for oss, en sterk effekt av kvalitetene i filmens ledd.

Grensen er vanskelig å si så mye om uten å røpe helt konkrete sider ved historien. Den bør bare oppleves på egenhånd, og den byr på sterke enkeltscener som sitter igjen etterpå. Blandingen av småsurrealistisk virkelighet som møter overtro, mystikk og det alternative, gir dessuten en filmopplevelse av det sjeldne.

Ikke minst sitter man og beundrer hvordan filmen er en skildring av det å være annerledes, hvordan den dristig tilnærmer seg sånne problemstillinger ved å sette den annerledes Tina i sentrum for slik tematikk. Det desidert vakreste ved filmen oppstår når Tina etter hvert finner seg selv, hvem hun egentlig er og ting forløses mer og mer. En virkelig annerledes ’finne seg selv’-beretning dette som, tross sin merkelige utforming, når rett inn i hodet og hjertet. Grensen er rett og slett magisk særegen!