Det har gått seks år etter terrorangrepet på Utøya. Fire overlevende møtes i et filmstudio i Nord-Norge hvor også tolv ungdommer møter opp. Disse ønsker å forstå og hjelpe. Sammen rekonstruerer de overlevende sine minner om hva de opplevde på Utøya, mens en psykolog er til stede under hele prosjektet.

Den svenske regissøren Carl Javér har jobbet mye med dokumentar før, men det føles litt diffust og uvisst hva hans hensikt med dette prosjektet er.

Den ene overlevende kommer da litt mer konkret innpå det. Han sier at om dette kan hjelpe pårørende og berørte sammen, gi en slags trøst og hjelp videre i livet, ja så er det også en hjelp for ham. De dødes historie bør også gjenfortelles, gang på gang, selvsagt. Utover dette føles prosjektet noe diffust og nærmest som et psykologisk prosjekt det er litt vanskelig å få grep om som tilskuer. Nå er det imidlertid et beundringsverdig dristig filmprosjekt. Man har også null problem med å bli revet med her.

For når Rekonstruksjon Utøya likevel blir en veldig sterk opplevelse, er det først og fremst fordi man overværer faktiske overlevende gjenoppleve, beskrive og gjennomgå marerittet på nytt.

De fire overlevende som er med her har da også særs tøffe historier, minner og opplevelser de har opplevd. Tanken over at disse nærmest er som krigsoverlevende å regne, gjør virkelig inntrykk.

Til forskjell fra trente soldater i krig, må dog sivile som havner midt oppi et mareritt handle, vurdere, tenke, takle og makte utenkelige ting, på sparket. Det gjør derfor sviende vondt å overvære Rakel, Mohammed, Jenny og Torje berette sine historier. Man kommer så nære de overlevende som man kan få gjort egentlig.

I løpet av prosessen, som har foregått over mange dager, ser vi at også de frivillige blir sterkt påvirket av prosjektet. Som seer blir man vitne til noe som blir som en slags blanding av dokumentar og spilt teater. Bildene i hodene våre er et resultat av sterke beretninger og filmatisk minimalisme der deltakerne kun ved hjelp av teip og et stort gulv ”tenger opp” rommene, huset, skogen og øya, før de forteller hvordan den dagen var for dem. Dette er en interessant opplevelse for oss som tilskuere, dog altså en veldig sterk en.

Tilbake til følelsen av filmen som et psykologisk prosjekt, sitter man også flere steder og tenker over om det virkelig er heldig å utsette de unge for dette. Selv om det selvsagt er frivillig, får man følelsen av å tidvis overvære mental ekstremsport.

Det skjer dog noe mot slutten som skaper en enorm forløsning og som faktisk blir noe så uventet som en hikstende gledesgråting som er noe av det sterkeste undertegnede har sett på film på svært lenge.

Rekonstruksjon Utøya er derfor en særs spesiell filmopplevelse det er vanskelig å sammenlikne med annen film. Til tross for minimalt med kulisser, bilder og visuelle likheter med Utøya, er den minst like sterk som Erik Poppes og Paul Greengrass nærmest rake motsetninger av noen filmer i Utøya 22 juli og 22 July.

Dette er først og fremst grunnet sannhetsvitnene som overlevde og som gir ansikt til jævelskapen som skjedde. Dette filmprosjektet føles noe diffust og fremmed i formatet, samt er sterkt som bare dét, men man får også enormt vakre, oppløftende og nydelige menneskeskildringer her som virkelig treffer en så det merkes i hjertet.