Regissør Paul Greengrass er godt kjent for å filmatisere virkelige hendelser. Hans Bloody Sunday (2002), United 93 (2006), Captain Phillips (2013) og nå altså Utøya-historien, er alle virkelighetsbaserte. Med sin siste film ønsker han å påvise hvordan Norge tok angrepet i ettertid, på både personlig enkeltmannsnivå, og som land, stat og samfunn.

Det er egentlig bare til å slenge seg på de kritikerne som allerede har påpekt mye slående ved denne filmatiseringen. Det er for en gangs skyld oss, og undertegnede, som kan mer om saken som filmatiseres, enn det denne filmen selvsagt er i nærheten av å rekke over i sin skildring.

Man merker det allerede i første delen, hvor hendelsene på Utøya skjer relativt kjapt, selvsagt brutalt, men likevel ikke utdragende, fordypende eller i nærheten av så uttværende ubehagelig som eksempelvis Erik Poppes Utøya 22 juli.

Men kanskje ikke så rart heller, for Greengrass sin film skal gape over mer, mye mer. Parallelt følger vi utover i historien nemlig helt sentrale karakterer, som én av de overlevende i Viljar, advokat Geir Lippestad, terroristen Breivik, statsministeren, pårørende, og flere. Det er Greengrass sin agenda å vise hvordan Norge, Oslo og folket ble påvirket av denne dagen, på flere forskjellig måter.

Da må det også nødvendigvis bli mer selektivt og oppdelt hva man velger å fokusere og dvele på. I så måte er det den overlevende Viljars kamp som står mest i sentrum. Til å ha blitt skutt hele fem ganger, er det sterkt og overvære hans tunge og vanskelige kamp tilbake til hverdagen.

Han blir slik selvsagt et symbol for alle pårørende og direkte berørte, mens også enkelte andre virkelige personer har fått plass som bikarakterer. Forholdet mellom Viljar og overlevende Lara er både pent, rørende og et fint dramaturgisk grep som binder sammen to som opplevde disse forferdelige tingene.

Tilbake til selve hendelsene, er det altså vi nordmenn som denne gang kan mer enn det som vises i filmen. Hvor mange ganger har man ikke overvært filmatiseringer av andre virkelige hendelser, typisk fra 2 verdenskrig, fra amerikanske og internasjonale volds-, krigs- og terrorhendelser? Da er det vi som har sittet og sett på disse overforenklede fremstillingene, uvitende om hvor ekstremt mye mer komplekst hendelesene faktisk var for de involverte, stedene og landene som ble rammet.

I lys av dette føles altså Paul Greengrass sin formidling av 22 juli og hendelsene etterpå veldig forenklet, kjapt og videre mangelfult fortalt, sånn i det store bildet.

Tar man derimot på seg litt mer internasjonale briller, ja så skjønner man likevel hvorfor det måtte bli slik, blant annet fordi det er viktigere å gi en forståelig og oversiktelig filmformidling om det som skjedde, enn ingenting.

22 July blir derfor en fin, oversiktelig og tidvis sterk filmopplevelse, samme om man er nordmann eller ser filmen mer utenifra. Den er en overforenklet, streit, rett fram-formidling av 22.juli som får både sine styrker og svakheter ved en slik type filmatisering.

Den har klare svakheter ved seg, som eksempelvis varierende skuespill og skuespillere, haugevis med mangelfulle opplysninger som irriterer oss som vet mer og hvordan det egentlig var, samt at mye av manus absolutt ikke imponerer med sine enkle replikker (også litt irriterende formidlet på norskengelsk) som verken føles gjennomarbeidet eller noe annet enn opplagt og som nokså tam dialog.

Nyansene, dybden og de uendelig mange detaljene, på godt og vondt, uteblir følgende også, noe man kan savne veldig i en slik nedenifra og bred dekning av en slik hendelse. Dette minner oss altså på hvor grunn og overflatisk gjenfortellinger av virkeligheten kan være på en film av 2 timer og 20 minutt. At filmen derfor også da føles såpass ”kommers” forenklet og tilpasset, har dermed sine små bismaker som hver og en nesten må ta stilling til selv, alt ettersom.

På den annen side er denne ”enkle” formidlingen med på å gjøre de forferdelige hendelsene mer spiselig, samtidig som man som utenforstående klarer å få et greit overblikk over hele saken og tiden som fulgte. De bedre sidene er også fokuset på Viljars kamp, hans ansikt for de drepte og overlevende, Anders Danielsen Lie er også ekkel og god som Breivik, mens historien i seg selv selvsagt opprører og får oss til å tenke svært mye underveis, selv 7 år etterpå. Det er da også kanskje dens viktigste agenda, og slik sett får filmen sin rettferdiggjorte mening.

(22 July kan streames på Netflix)