Den hundeelskende Marcello jobber som hundepasser og har egen hundesalong i en liten italiensk forstad. Dessverre for ham omgis han av kriminelle og slaskete folk som bor i samme området. Særlig blir hans bekjentskap med Simone, en tidligere bokser som i økende grad sprer frykt i området, en påkjenning også for Marcello. Etter hvert som uroen vokser, sliter han mer og mer med å finne måter å komme seg ut av den trykkende tilværelsen på. Marcello har også en datter han elsker og aller mest bare vil flytte bort fra dette stedet med.

Regissør Matteo Garrone er mannen bak filmer som Gomorra (2008), som også fikk sin tv-serie med samme navn på HBO i ettertid, samt det voksne fantasyeventyret Tale of Tales fra 2015.

Som i Gomorra, skildres også i Dogman et italiensk røft hverdagsliv, hvor stort sett gubber og mannfolk regjerer i gatene og i bildene. Historien om Marcello er en særs velregissert, filmet og styggskitten og brutal film. Den biter virkelig fra seg, for å si det med filmens tittel, og blir på mange måter muligens et portrett av mye røft her i verden, hvordan livet virkelig kan være kjipt og bite fra seg. Da må man rett og slett bare manne seg opp og bite tilbake, noe Marcello etter veldig mye om og men også forsøker å gjøre.

Frem til da er dog Dogman en både frustrerende, irriterende og supermacho hardhaus av en film som grunnet sin særegne regi, sammensetting og kvaliteter innen spill og bilder, nærmest overskygger filmens nesten totale mangel på mål og mening. Man kan altså tolke den slik jeg nevnte overfor her, men utover dette er historien et nokså stort mysterium egentlig.

Frustrasjonen bunner blant annet i narrativets usynlige mål, samt en treig utvikling rundt hovedkarakteren Marcello. Han er noe av det mest plagsomme undertegnede har sett på år og dag!

Marcello har en særs nasal, knirkete og irriterende stemme, en liten italiensk gnom på maks 160 cm som kanskje likner mest på Super Mario, men som høres ut som Luigi!

Dessuten er han svært naiv, dumsnill og synes aldri å lære, før altså helt mot slutten. Man sitter tidvis og mistenker at Marcello rett ut er tilbakestående, selv om han også selvsagt skal være en litt rar fyr. Det hjelper lite på vår tilknytning til ham at han er slik dog, og følgende er det derfor vanskelig å bli særlig berørt eller empatisk overfor denne tullingen.

Dogman er derfor, for øvrig Italias Oscar-bidrag til neste år, en slik type film som er filmteknisk og regimessig såpass særegen at den likevel blir til en liten opplevelse. Men, regi handler også om valgene hovedkarakteren tar underveis, handlinger som vil få deg til å gispe oppgitt etter luft, såpass frustrerende er Marcello og hans vesen.

Filmen føles, under flere av de tekniske gode lagene, som en hjernedød, overmacho historie som man liksom skal bli beveget av. Det klarer ikke undertegnende, muligens fordi han klarer å gjennomse filmens nesten patetiske svakheter på disse punktene, som eksempelvis de særs voldelige og usjarmerende gubbene som preger absolutt hele filmen. Fin innpakning, og dølt, gnålete usjarmerende innhold, med andre ord. Hundene er imidlertid små sjarmglimt oppi alt mannsbråket, men selv disse står oppgitt og glor målløst på hva alle disse dumme menneskene bråker med hver eneste dag.