Historien om Joshua French og Tjostolv Molands tur til Kongo er den om et drap, kulturforskjeller, eventyr som møter den brutale virkeligheten, og det kaos som oppstår når alt dette krasjer inn i hverandre. Etter at de to nordmennenes privatsjåfør blir funnet drept, flykter Moland og French til jungelen, for så å bli pågrepet og senere dømt til døden.

Det er regissør Marius Holst (Blodsbånd, Kongen av Bastøy) som har fordypet seg i Kongo-saken som vi alle kjenner så godt til, i hvert fall fra hva vi har blitt presentert for igjennom media.

Filmen hopper en del frem og tilbake i tid, men uten at dette oppleves nevneverdig rotete. Med dette grepet oppstår en del spenning, blant annet knyttet til hvem og hvordan det famøse skuddet på denne sjåføren ble avfyrt der ute i jungelen.

Hvordan dette skildres, skal ikke røpes her, men la oss likevel si at Mordene i Kongo ikke akkurat etterlater deg med et overveldende klarsynt bilde over hva som egentlig skjedde rundt verken dette skuddet, ei heller saken og dens fulle sannhet for øvrig. Her er det rett og slett alt for mange folk, med tilhørende ”sannheter” som hører til bildet, til at lille Marius Holst og co. kan presentere den hele og fulle sannhet.

Nei, da er heller Mordene i Kongo bedre på å fremlegge ting man faktisk vet med mer sikkerhet, samt i sin skildring av både dominerende og mer underliggende tematikk, som vennskap, samhold, kulturforskjeller og miljøskildringer.

Vi blir presentert for et land hvor i det hele tatt svært mye er annerledes enn i Norge. I Afrika og Kongo råder uroligheter, skjevheter og turbulens både innen samfunn, kultur, politikk, styre og rettsapparat på en måte som setter Norge i et enda bedre lys i hva dannet moral, rettspraksis og andre former for skikkelighet angår.

Aksel Hennie og Tobias Santelmann i rollene som henholdsvis French og Moland er gode i måten de fremlegger sine to mennesker på. Hennie er som alltid opplagt dedikert og tilstede, og har åpenbart ofret både utseendet og vekt i en bestemt scene hvor han har slanket seg syltynn. Imponerende i seg selv dette, dog er det likevel vanskelig å se noe annet enn Hennie i ham likevel, til det har han en alt for karakteristisk personlighet og utseende.

Santelmann er på sin side intenst vond å se på i enkelte scener. Det er nemlig særlig Tjostolv Molands mentale nedgang som gjør mest inntrykk. Måten filmen skildrer menneskelig forfall på, midt oppi de kummerlige fengselsforholdene, er mer enn nok til å få deg til å grøsse i kinosetet. Rent filmteknisk er det dessuten nydelige bilder av et land og locations som slik står i grell kontrast til alt det andre stygge ved denne saken.

Filmen som sluttprodukt står og faller imidlertid ikke kun på dedikerte skuespillere må vite. For, det var dette ”plottet” da… Allerede i den noe forvirrende tittelen Mordene i Kongo, sliter man litt med denne filmen. For, hvilke mord, tenker du kanskje? Var det to mord altså? Moland døde som kjent på cella si etter fire år i fengsel, angivelig etter å ha hengt seg selv, så senere bedømt som drap, av French. Var dette også mord altså, og ikke selvmord?

Skal vi derfor ta tittelen bokstavlig, er det liten tvil om hva den hentyder, for å si det slik. Samtidig sier French at Moland var en trent drapsmann, joda, men ikke en morder. Så, tolk det som du vil, liksom?

I all denne diffusheten og vippestillingen, skildrer filmen forsåvidt godt tvetydigheten i oss mennesker og usikkerheten rundt svært mye, og man får heldigvis aldri følelse av et rent helteportrett her, ei heller ensidig fordømmelse.

Sånn sett har Holst skapt et velbalansert portrett av to mennesker og en sak som i det minste fremlegges uten å konkludere.

På den annen side er det vanskelig å bli direkte imponert over selve den narrative utviklingen i seg selv, så lenge man ikke føler seg sikker på at det man overværer faktisk er sannheten.

Filmen får derfor en klassisk filmatisk paradoksal etterhengende bismak over seg, litt som at det er laget en film om noe som aldri kommer til å kunne bevises eller få klarhet i uansett. Derfor føles Mordene i Kongo på flere måter vel så forvirrende, irriterende og diffus rundt enkelte elementer som saken virket også før man så filmen.

Summen av sakens kjente fakta og de mer usikre elementene gir filmen en ettereim av usikkerhet, Ikke bare rundt selve drapsskuddet, men hele historien om menneskene French og Moland, to karer som jo, som filmen påviser, selv er dynket i menneskelig uærlighet.

På den annen side er det jo bare slik vi mennesker er; vi er uærlige, lyver og skal redde våre egne skinn, noe som også blir mye av denne historiens kraftige etterklang.

For å sette filmen litt inn i vår tid, blir den litt som alle disse true crime-sakene som blir filmatisert og laget dokumentarer om for tiden, om saker hvor vi til slutt likevel ikke får verken sannheten, ei heller blir noe mindre tilfredsstilte rundt hva som faktisk skjedde, da heller mer det motsatte. Tro derfor ikke på hva blant andre Aksel Hennie selv har sagt om filmen, at den forteller den hele sannheten, for det gjør den ikke.

Dette er riktigok en særs fascinerende historie og beretning, om menneskelighet på godt og vondt, om kulturforskjeller, om frihet, det å leve livet sitt og være prinsippfast, samt hva som kan skje om man er på feil sted til feil tid, enten det er selvforskyldt eller ikke. Mordene i Kongo er god på å påvise hvor diffus og uklar denne saken er, gjort pent, klart og solid som filmteknisk håndverk. Samtidig er den frustrerende og lite tilfredsstillende i veldig mange saks- og faktaledd, utover det å fortelle det man allerede vet.