Bohemian Rhapsody er historien om hvordan den ekstraordinære vokalisten Freddie Mercury ble med i og formet bandet Queen, gjøre dem til en av verdens mest elskede grupper. Med sine ikoniske, revolusjonerende og lite stereotypiske musikk, fikk gruppen noen heidundrende år, før så Mercury etter hvert valgte å bryte med de andre i gruppen. Likevel møttes de for en gjenforening under den historiske Live Aid-konserten, en tid da Mercury selv måtte takle sin livstruende sykdom.

Regissør Bryan Singer (De Mistenkte, X-Men) ble utover i dette prosjektet erstattet med Dexter Fletcher i registolen, uten at dette synes nevneverdig på det ferdige resultatet. Hyllesten til Queen og Mercury er akkurat så overflatisk, enkel og herlig fengende som man egentlig kunne forvente.

Bohemian Rhapsody er nemlig klassisk enkel som biopic i nærmest alt den foretar seg. Her tas få sjanser, det hoppes litt frem og tilbake i tid, man får servert mange herlige hiter, alt i et forrykende tempo. Kontrasten mellom Queen sin banebrytende friske musikk, og denne filmens langt i fra like brytende stil, blir derfor påtagende og veldig tydelig.

Dette er i stor grad likevel en nokså fornøyelig film, mye takket være en haug filmtekniske finesser som virkelig funker. Her er den herlige tidskoloritten i klær, musikk og hårsveiser slående, gjenskapelsen av kjente hendelser som den gigantiske Live Aid gir et forrykende fengende klimaks, mens hovedrollen spilt av Rami Malek bare må hylles, samme hvor kunstig og kleint han kan føles å framstå.

Når han gjenskaper den i fra før av eksentriske og lite beskjedne Mercury, blant annet med sine kjente fremstående tenner, er det nemlig ikke fritt for at det særlig i starten kan frembringe både latter og mistro til karakterfremstillingen.

Men så, litt etter litt, blir man sugd inn i Maleks portrettering, samtidig som mange kanskje også jo vet at Mercury faktisk var slik og slik. Maleks tilstedeværelse og energi er derfor noe av filmens mest underholdende.

Da er det verre med Singers nevnte klassiske portrettstil, en form for narrativ skildring som byr på svært få overraskelser, enten det gjelder konkrete hendelser, eller i det å klare å skape noe nytt utover det alle vet fra før.

De aller beste musikkportrettene, som Walk the Line (2005) eller Ray (2004), klarer nemlig å bore så mye dypere, vise mennesket bak artisten. Her kommer Bohemian Rapsody litt til overflatisk kort, selv med små drypp av også familiebakgrunn og private problemer rundt Freddie Mercury og hans liv, scener som imidlertid nesten er like fort over som de kommer.

Vi kommer aldri helt under huden på Freddie med andre ord, selv med Maleks intense tilstedeværelse. Han blir mest staffasje og noe fargerikt utadvent, noe han jo absolutt også var, men under dette var det jo selvsagt også en mer vanlig mann.

Man får heller ikke særlig mye skildring rundt hvordan gruppa skrev og formet sine mange fantastiske sanger. Plutselig bare spiller de dem, mens man også klør seg litt i hodet over hvem som laget hvilken sang, skrev hvilke tekster, og så videre. Det er jo i slike prosesser man gjerne ville sett kunstneren Mercury og gruppa Queen jobbe, hva som inspirerte dem og formet dem som artister og musikkgruppe.

Da funker heller Bohemian Rhapsody som en mer ren hyllestfilm, til en banebrytende artist, sanger og forbilde som dessverre måtte kaste inn håndkleet alt for tidlig grunnet AIDS. Før Gaga og før Madonna var det nemlig Freddie som var dronninga, og han har sånn sett fått sin friske og fengende hyllest med denne fremstillingen, 

Filmen mangler imidlertid dybden og den filmatiske friskheten som hadde vært Queen og Mercury aller mest verdig. De øvrige medlemmene i gruppa blir også stående igjen som nærmest helt nøytrale kjedelige karer som man ikke vil huske noe som helst om i ettertid.

Greit nok at Freddie var dramadronninga i dette selskapet, men filmen evner altså ikke å unngå alle disse overflatiske fremstillingene i all sin overhengende skjematiske fremtoning. Godt da er det i hvert fall at musikken fenger som bare tusan, og at Live Aid-konserten på Wembley stadion hever det meste et godt hakk opp i underholdningsverdi. Bohemian Rhapsody vil dog trolig dele folket i synet på hva en god biopic bør være.