På selveste D-dagen (også kalt operasjon 'Overlord') under den 2. Verdenskrig, blir en gruppe amerikanske soldater sendt inn bak fiendens linjer. Der kommer de borti noen hemmelige eksperimenter som nazistene driver med, og som de absolutt ikke var forberedt på.

Overlord er regissert av ukjente Julius Avery, men produsert blant annet av J.J.Abrams. Dette er trolig noe av grunnen til at denne krigs- og zombiehybriden ser ganske så bra ut igjennom effekter, enkeltscener og en heidundrende heftig åpningsscene.

Det er ikke akkurat første gang nazismen både tulles og konspireres med på film. Denne gang er det fiendens forsøk på å skape noe helt spesielt innen krigføring som blir oppdaget av en gjeng amerikanske soldater. Disse har som oppgave å sjekke ut en kirke i en liten fransk landsby og hvor de plutselig kommer over den unge Chloe og hennes lillebror.

De to søsknene bor sammen med sin dødssyke tante, en dame som skal vise seg å ha blitt smittet av noe veldig spesielt der inne i den aktuelle kirken.

Den første timen føles Overlord både heftig, frisk og spennende der den sakte men sikkert går fra å være et brutalt krigsportrett til å gli mer over i spenningssegmentet á la skrekk og monsterfilm. Dette gjør at man aldri vet hva som venter rundt neste sving, noe som gjør at filmen oppleves riktig så spennende og underholdende.

I hovedrollene står dessuten en håndfull særegent skrevne karakterer, inkludert sjarmerende soldat Boyce, spilt av Jovan Adepo, og nevnte Chloe (Mathilde Ollivier). Med disse i sentrum blir man engasjert og sjarmert, mens enkelte andre bikarakterer også tilfører en nødvendig menneskelighet over denne lille gruppen.

Danske Pilou Asbæk (Game of Thrones) dukker også opp som tysk SS-soldat, en kar som virkelig skal få kjørt seg utover i historien.

Dessverre er det litt som om lufta går ut av denne herlige genrehybriden av en filmlek sånn rundt midtveis, for etter at sentrale avsløringer skjer, kommer det relativt lite nytt følgende etter. Det hele ender med en voldsorgie som ikke gir noe voldsom oppsving i slutten.

Dette er i det hele tatt en veldig brutal og blodig film som følgende også har stødig og dedikert fokus på slike visuelle ”goder”, for dem som måtte like slikt. Selve historien, karakterene og sluttdelen får imidlertid noe litt kjedsommelig gjentakende og enkelt uoppfinnsomt over seg, og som gjør at filmen ikke tangerer de helt store høydene. Likevel må Overlord absolutt sies å anbefales for dere som liker brutal nazisploitationfilm, eventuelt dere som bare liker genreblanding og en litt overraskende sær vinkling på krigens hendelser.