Life Itself tar sikte på seg av å skildre hvordan en og samme begivenhet kan påvirke mange menneskers liv. Vi følger en rekke livsløp over flere tiår, fra gatene i New York til det vakre spanske landskapet.

Slike menneskereiser og flettverksberetninger er intet nytt under filmhimmelen, tidligere gjort på både fortreffelig måte i Short Cuts (1993) og Magnolia (1999), eller mindre bedre som i Collateral Beauty (2016).

Regien av Danny Collins er imidlertid eksperimenterende og frustrerende. Den narrative fremgangen er nemlig merksnodig strukturert igjennom tilbakeblikksmontasjer, hopp i tid og rom, og med tidvis bruk av fortellerstemme.

Dette gjør historiefremgangen litt annerledes og variert, men også rotete og rar å følge. Grepet gir ingen særlige gode og effektive avkastninger og ville trolig fungert bedre med en bedre regi og struktur.

Verst er det likevel at det nærmest til stadighet skjer flere tragiske og voldsomme ting som gjør seeropplevelsen både uggen og fæl. Uten å røpe hva dette konkret er, så kan man bare si at man ikke akkurat blir happy og lett til sinns av denne filmen.

Store navn i mange av rollene her er det dog, og Oscar Isaac, Olivia Wilde, Annette Bening, Mandy Patinkin, Olivia Cooke og Antonio Banderas gjør så godt de kan, uten at de klarer å forhindre at selve seeropplevelsen blir av en heller dyster sort.

Life Itself er nemlig en beretning om mennesker som sliter på hver sine vis, noe som selvsagt er interessant og godt relaterbart i seg selv, absolutt. Problemet er bare at det som skjer er så dørgende trist og tragisk, kjedelig og/eller irriterende dystopisk.

Først de to siste minuttene forsøker man seg på en oppløftende og påtvunget moral, som bare for å unnskylde overfor publikum at de har måttet sitte og overvære dette gnålet om livets mange nedturer og utfordringer i nesten to timer.

Flere av karakterene er dessuten slitsomme eller mindre sjarmerende, noen livssytere som man mest har lyst til å blekke til der de drar oss med ned i sin avgrunn. Man forstår for så vidt deres kamper i livet, men når det presenteres slik det gjør i denne filmen blir effekten hakket for bedrøvelig og plagsomt tungt. Flere voldsomme vendinger underveis oppleves også brutale, mens man absolutt ikke får lyst på verken barn, kjæreste eller ser lyst på livet forøvrig etter disse to timene.

Filmens bruk av Bob Dylans dystopiske, melankolske og humørdrepende gnåling av noen sanger, noe den selv også innrømmer og fletter bevisst inn i manus, hjelper selvsagt heller ikke på humøret.

Med andre ord, styr unna om du ønsker en oppløftende filmopplevelse. Er du nevrotisk eller depressiv kan den imidlertid oppleves som rettferdig og bekreftende for din egen miserable tilværelse, dog muligens også farlig inspirerende til å gjøre noe dumt etterpå.

Amerikanske livsskildringer kan ofte ha preg av seg å være alt for glatte, overflatiske og falskt happy i sine endinger. Regissør Fogelman har tatt sikte på seg av å forsøke seg på noe i en motsatt retning, men undertegnede kjenner han mer vil ha Love Actually, enn dette depressive mølet her.