---

Ingress:
Av og til kan du se på debutfilmene til kjente filmskapere at erfaring i bransjen har en del å si.

Anmeldelse:
Debutfilmen til Michael Moore. Bortsett fra kroppsstørrelsen, er det fint lite som har forandra seg. Han har ca. like briller, ca. likt hår (bare med en litt større appell til MacGyver-fans), og er ca. like frustrert. Denne gangen er det arbeidsgivere det går utover, og arbeidsledige vi skal sympatisere med.

En ting som er veldig moro med å se tidlige filmer av nutidens kjente filmskapere, er å se åssen de har utvikla seg. Roger & Me har et mye sterkere hjemmesnekra preg enn hva de seinere filmene hans har. Han hadde mindre penger i 1989, og det syns jo for så vidt, uten at det egentlig er noe negativt. Likevel er det ganske tydelig at han har utvikla seg på det punktet som handler om å nå ut til publikum og. Selvfølgelig brenner han for saken sin, som han igrunn alltid gjør, men det blir bare ikke så engasjerende. Han mangler en skikkelig struktur, og det blir liksom bare vist eksempler på tilfeldige stakkars arbeidsledige etter hverandre, brutt opp av herr Moores forsøk på å treffe mannen som sparka så fryktelig mange i General Motors-fabrikken i Flint, Michigan.

Nå er jo for all del ikke eksempla fra virkeligheten kraftløse. Familien som bor i husvogn, og som til slutt blir kasta ut fordi de på grunn av arbeidsløshet ikke har penger til å betale leia, får tårekanalen til å kile litt. Og man blir jo til en viss grad oppildna og alt det der. Hvis du ikke har innsett det fra før, skjønner du med Roger & Me hvor tilbakestående kapitalismens slaver egentlig er. Og det er jo dét den prøver å få folk til å innse og. Men litt mer variasjon, og enda litt mer krutt hadde ikke vært å forakte.