Robin av Loxley er en krigsherjet korsfarer som sammen med en alliert i den mauriske medhjelperen John, gjennomfører et opprør mot den korrupte engelske kronen og overhodene i Nottingham.

Den mange ganger filmatiserte historie om Robin Hood kan vel ikke akkurat sies å skrike etter nok en filmversjon. Den forrige større produksjonen var Ridley Scotts humørløse og iskalde film tilbake i 2010. Denne gang er det langfilmdebutant Otto Bathurst som forsøker seg på historien om legenden som stjeler fra de rike, for å gi til de fattige.

Sånn sett er den tidløse tematikken kanskje noe av det som gjør historien evig aktuell, men som film bør det selvsagt gjøres noe litt mer særegent og nytt skal den ha en appell også utover denne grunnlinjen.

Bathurst sin regi bærer dessverre for det meste preg av å ville være en pur actionrull hvor slagscener, konfrontasjoner og småkleine romantiske innslag er det som mest drar narrativet fremover.

I hovedrollen som Hood står denne gang Taron Egerton (Kingsman-filmene), mens navn som Jamie Foxx, Ben Mendelsohn, Jamie Dornan og Eve Hewson bekler andre sentrale roller.

Samtlige har fått tildelt karakterer og manus som er såpass overflatisk og lite spennende at de bare egentlig mest forsterker filmens lettvinte omgang med materialet.

Av de mer positive sidene ved Robin Hood anno 2018 kan man plukke frem en tidvis fengende bruk av actionscener som på sitt beste har noe pent spillestetisk over seg. Man tenker særlig på Assassin’s Creed-spillene når man overværer hvordan Nottingham og dets folk er fremstilt.

Kulissene er tydeligvis samkjørt med reelle locationsopptak, blant annet fra kroatiske Dubrovnik, noe som gir filmen sjarmerende arkitektur som bakteppe, og som setter stemning og tone godt slik sett. Enkelte scener svinger det også nærmest noe Baz Luhrmannsk av, for så bare å gå over til generisk vanlig action igjen. Resultatet blir derfor veldig ujevnt.

Robin Hood er ellers påfallende voldelig i enkelte scener, noe som faller ut som verken tøft, kult eller morsomt, bare litt trist, egentlig. Blodfattig er den selvsagt likevel, grunnet aldersgrensen. Klær og kostymer er oppsiktsvekkende kule, pene og moderne, ja nærmest Jean-Paul Gaultier-særegne i stil og utseende. Hood selv bruker en mengde flotte blazere som ser ut som de er produsert i 2018... Merkelig.

Slik Batman utrolig nok nærmest aldri blir gjenkjent, selv ikke av sine egne, er det merkelig nok heller ingen som skjønner hvem Robin Hood er. Pilene han så heftig og kjapt skyter fra sin bue kommer nærmest fra ingenstedshen, og Bathurst sin film har ingen særlig tyngde, gjenklang, eller moderne vri på det klassiske materialet som kunne løftet det hele mye mer opp.

Robin Hood 2018 er dog gledelig nok veldig religionskritisk, ja tidvis så latterliggjør den kirke og fanatiske såpass tydelig at det alltids går an å more seg litt over dette. Bathurst sin film har ellers noe kraftig musikkvideoaktig over seg i frenetisk klipping, bruk av slow motion, og ulike kamerainnstillinger som forsøker å gjøre alt mer heftig enn det strengt tatt er. Historien fungerer som en slags forløper til tiden hvor Robin Hood ble opprørslederen som trakk seg tilbake til Sherwoodskogen, og slik legger selvsagt også denne filmen opp til en eventuell oppfølger eller to. Det trenger vi imidlertid ikke noe av.