En indonesisk familie hjemsøkes av mystiske krefter i sitt gamle hus. Stedet ligger rett ved en kirkegård, og en far bor der sammen med sin gamle mor, sine fire barn og den dødssyke konen hans. Når sistnevnte dør, begynner det virkelige helvetet å bryte løs på stedet!

Regissør Joko Anwar har laget en nyversjon av en indonesisk skrekkklassiker fra 1982 som igjen var inspirert av amerikanske Phantasm (1979).

I dagens versjon møter vi altså på en herjet familie som er i økonomisk uføre, mye grunnet at den døende moren, en tidligere popstjerne, har falmet og mistet inntektene. Det lille huset på landsbygda begynner så etter hvert å bli gjenstand for både spøkelser, demoner og innslag av selveste satan selv!

Satan’s Slaves er en effektiv og tidvis skikkelig uggen rakker av en asiaterskrekk som i stil, tone og opplegg oser av god gammeldags spøkelsesstemning.

Liker du klassikere som The Ring (2002)/Ringu(1998) og The Grudge(2004)/Ju-on(2002), vil garantert også dette nye marerittet falle i smak.

Tiden er satt til 1981, og sammen med det sparsommelige hjemmet til denne familien, funker filmen også godt for oss voksne der vi blir tatt med tilbake til en tid hvor elektronikk og annet enda ikke hadde gjort sitt store inntog i hverdagen enda.

Vi får blant annet en fiffig lek med noen retroleketøy som treffer skrekkblink, og filmens utstrakte bruk av jump scares gjør at man lenge sitter på nåler og holder pusten.

Effekten av alle de høylydte overraskelsene falmer dog litt utover i historien. Det går etter hvert noe på tomgang, og selv om filmen er flink på å variere, begynner den mot slutten å bruke seg selv opp litt.

Flere steder er det dessuten egentlig mest lyden som er mer skremmende enn det bildene er, for det skingrende lydbildet er virkelig imponerende variert og ubehagelig fælt å høre på.

Filmen er veldig god på særlig stemninger. Det lille, men lukkede huset ute på landsbygda, fungerer godt som et sted hvor det ikke nødvendigvis er like enkelt å bare rømme til nærmeste nabo. Historien klarer også å bake inn fine små linjer av kultur, familiedrama, karakterpersonligheter, samt religionstematikk som passer historien veldig godt.

Denne stakkars familien er nemlig ikke-troende, noe som gjør at nettopp fanden selv trives ekstra godt hjemme hos dem!

Satan’s Slaves er imidlertid ikke en film som pløyer nye skrekkmarker, i hvert fall ikke like imponerende og friskt som de to andre skrekktoppene i år, A Quite Place og Hereditary. Der disse to sistnevnte bryter opp klare genregrep og forventninger, samt dykker langt dypere inn i menneskesinnet, der er historien om Satans slaver mer overflatisk og ”gammeldags”, dog på en herlig uggen måte. Spe på likheter med amerikanske skrekksøstre som The Conjuring- og Insidious-filmene, ja så burde du nå skjønne hvor dette skrekklandskapet ligger. Blir du lett skremt av slike filmer, er det fare for at du vil pisse i buksa opp til flere ganger i løpet av Satan’s Slaves.