Etter at den israelske stat ble opprettet i 1948, ble store deler av den palestinske befolkningen fordrevet fra området og sine hjem. Selv kaller palestinerne hendelsen for ”al-Nakba”, ”katastrofen”.

En palestinsk familie bor i en flyktningleir i Beirut, Libanon. Her følger vi den 11 år gamle jenta Wardi, hennes oldefar Sidi, og resten av deres familie. De bor i et høyt tårn som stadig har vokst grunnet alle årene de har blitt boende der igjennom generasjoner. Håpet er at de en gang skal kunne få returnere til sitt gamle Palestina.

Wardi er ei jente som er nysgjerrig og smart, der hun blant annet går rundt og oppfordrer de voksne til ikke å miste håpet, men heller fokusere på det positive og fremtiden. Filmen er basert på reelle historier og intervjuer, men utført som en stop-motion animasjon, ispedd tegnefilm og ekte bilder av mennesker.

Regissør og manusforfatter er langfilmdebutant Mats Grorud som med disse grepene har laget en imponerende varierende, tankevekkende, rørende og sterk skildring av et folkeslag hvis konflikter med Israel som kjent nærmest ingen ende vil ta.

Det er laget animasjon om både krig, politiske forhold og annen fordervelse før, som eksempelvis i de to Oscar-nominerte Persepolis (2007) og Waltz with Bashir (2008). At man til sammenlikning sikter seg mer inn mot barn og unge slik som Grorud her gjør, er både imponerende og gir filmen et snev av å føles mer unik.

Handlingen tar tydelig ”side” med palestinerne, men uten at dette føles noe politisk eller bastant for øvrig. Fokuset er på menneskene, at det er disse uskyldige familiene og folkene som blir rammet og hvor man fra generasjon til generasjon nedarver både kulturelle, religiøse, og historiske holdninger og kunnskap, som selvsagt vi alle gjør på hvert vårt vis.

Animasjonen er tidvis detaljrik og vakker, til tross for noe enkle dukker, sånn sett opp i mot annen kvalitetsanimasjon av samme type. Røffheten passer dog historien godt, mens noen nydelige enkeltscener skinner igjennom både krig, fordervelse og annet vondt.

For Tårnet er ingen direkte gladfilm. Her kommer man innpå både krigshandlinger, bomber som faller og ødelegger byer, ja til og med direkte drap på barn. Igjennom animasjonen og Groruds smarte regi fortelles dette likevel med respekt og ved en befriende ærlig fremstilling som gjør filmen både sterk og svært alvorstung.

Tårnet kan på den ene siden virke noe belærende og gjentakende, men på den annen side funker den også godt som pedagogisk undervisning i all sin opplysende, rike, velskildrende og seriøse stil og innhold. Hvordan formidler man den stygge Israel og Palestina-konflikten til barn og unge liksom? Jo, Tårnet kan være et meget godt svar på dette spørsmålet.