Den tilsynelatende vanlige jenta Maya snubler over en magisk blomst som åpner dørene til en hemmelig verden. Her står hekser og trolldom sentralt, og Maya oppdager selv at hun kanskje ikke er en helt vanlig jente...

Studio Ponoc er etterfølgeren til det legendariske japanske animasjonsselskapet Studio Ghibli og har mange av Ghiblis tidligere ansatte med på laget.

Deres første film er altså denne Maya og hekseblomsten, en film som i all hovedsak klarer å videreformidle både kvaliteten, sjarmen og den oppslukende særegenheten som disse japanske produksjonene er så kjent for.

Her er med andre ord kjente ingredienser som magi, en ung jente som kommer over en annen virkelighet, hvor hennes magiske evner blomstrer frem. På veien møter hun en svart katt som blir hennes medhjelper, mens merksnodige dyr og skapninger gestalter mye av det andre innen rollegalleriet.

Regissør er Hiromasa Yonebayashi, også han tidligere Ghibli-mann. Historien er basert på Mary Stewarts The Little Broomstick, hvor Maya stifter bekjentskap med et magisk kosteskaft som fører henne til en verden høyt over skyene.

Etter hvert som hun entrer inn i den store skogen bak tantens hus hvor hun bor, starter også magien å blomstre på en måte som kan minne sterkt om Ghibli-klassikere som Kikis budservice (1989), Chihiro og Heksene (2001) og Ponyo (2008).

Selv om vi får servert mange klassiske grep innen historiens utvikling, hovedkarakter og plot, klarer Maya og hekseblomsten å trollbinde, mye grunnet sin oppfinnsomhet innenfor karakterene for øvrig, de små nyansene i historien, animasjonen, settingen og magien ved denne trolldomsskolen. Igjen skildres også et annet klassisk element ved japansk animasjon, nemlig magien rundt barndom, drømmer, fantasi, frykt, det fremmede, og den alltid underliggende hjertevarmen.

Maya og hekseblomsten er med andre ord både deilig gjenkjennelig, samt fargesprakende særegen, på én og samme gang. Det levner derfor liten tvil om at Studio Ponoc fører videre denne nærmest utdødende animasjonsarven med et både høyt nivå, samt klarer å holde på den magiske kraften disse filmen nærmest alltid innehar. Filmen gir oss en følelse av å nærmest bli sugd inn i en parallell fantasiverden, på en måte kun eminent historiefortelling, og formidling, makter.