Den unge trollprinsen Trym må legge ut på en lang og farefull ferd for å redde faren sin, Kong Grom, som har blitt forvandlet til stein og mistet halen sin. Trym har to dager på seg, før hans onde onkel Grimmer tar over makten i trolldalen, og sammen med venner og kjente setter Trym i gang jakten på farens hale.

Det er det Hamarbaserte filmselskapet Sagatoon som står bak denne animasjonen som er intet mindre enn en av norgeshistoriens dyreste filmer. Med et sluttbudsjett på over 100 millioner kroner, står regissørene Kristian Kamp og Kevin Munroe bak filmen om den unge trollprinsen og hans forsøk på å redde faren sin.

Veien frem til kinopremieren har tatt over 12 år, og når man nå ser sluttproduktet, så kan man ikke bli annet enn litt skuffet. Det første man legger merke til er selvsagt animasjonen, en type bilder og utforming som på ingen måte imponerer i dag. Hvorvidt det er filmens lange utviklingsprogresjon som er mye av årsaken til dette, vites ikke dog.

Filmen om Trym og co kan likne litt på det norskutviklede dataspillet om trollet Hugo, for dem som husker ham, mens handling, setting og miljø kan minne mye om de mer kjente Dragetreneren-filmene.

Rent filmteknisk og visuelt blir animasjonen veldig enkel, glatt og polert, noe som gjør at det er lite tekstur, dybde og særtrekk å spore. Ekstra flatt blir det også når karakterene er veldig like, sett bort i fra små ulikheter som likevel ikke gir dem de store personlighetstrekkene.

Verre er det at de ikke ser ut som troll i det hele tatt, men mer som vanlige animasjonsmennesker. Hvor ble det av særpreget, det rufsete og trollaktige?

Det kan slik virke som om produksjonen har siktet seg veldig inn på den internasjonale scenen, noe som for så vidt er forståelig når kostnadene er såpass høye. På veien faller da likevel det særegne dermed bort, og man får følelsen av å overvære en glattpolert og flat kjedelig type animasjon.

Historie, manus og karakterer er ellers av typen klassisk og overflatisk, med typiske eventyrtrekk og en narrativ utvikling som ikke akkurat brøyter nye marker. På veien fra A til Å, støter Trym og gjengen på diverse merkelige, rare og umotiverte hindre av noen digresjoner, scener som oppleves mer påtvunget og rare, enn direkte fengende.

En påtatt moralpreken innimellom får vi også servert flere ganger, mens humorbruken legger seg på et veldig barnslig nivå, hvor promping og raping går igjen, visstnok fordi dette er vanlig å gjøre blant troll.

Det mest særegne ved Troll – Kongens hale er bruken av et bredt spekter med norske dialekter. Her snakkes det både trøndersk, bergensk, nordlandsk og innlandsdialekter i fleng, ja faktisk så fargerikt at man begynner å lure på hvor(dan) troll egentlig formerer seg.

For så vidt sikkert en hjertelig og fin mening i bunn rundt all denne dialektbruken, som med hele filmprosjektet for øvrig, men effekten blir kanskje ikke nødvendigvis noe bedre all den tid enkelte av hovedkarakterene er ganske irriterende fra før av.  

I fare for å virke alt for grinete på en film som åpenlyst er ment for barn og barnefamilier, bør det likevel være lov å etterlyse mer særpreg, både rundt animasjonsstil, men mest av alt innen historieformidling og utforming av karakterer, typetrekk og engasjement rundt disse. I en verden av kvalitetsanimasjon, er det vanskelig å se bort i fra de aller beste innen bransjen. Det er noe man ikke bare kan lukke øynene for og sile bort når man ser en norsk animasjon.

Og før man tenker det klassiske argumentet med at ’men dette må da være grei nok underholdning for barna vel?’, må det også være lov til nok en gang å minne om at dette ’nokså greie’ har kostet over 12 år og 100 millioner kroner. Det er like under prisen for den norske Oscar-nominerte Kon-Tiki (2012). Det burde sette ting litt i perspektiv. Troll – Kongens hale faller ned i en sump av generisk og likegyldig animasjon som bare føles sånn helt grei, noe som ikke er greit nok i denne produksjonens sammenheng.