En menneskegutt blir oppfostret av ulver i den store jungelen og må møte utallige utfordringer og farer, som den store farlige tigeren Shere Khan. Sammen med sine dyrevenner, begynner han også å bli mer og mer nysgjerrig på sitt opprinnelige menneskeopphav.

Dette er Netflix sin store filmatisering av den kjente historien om jungelgutten Mowgli, kjent fra novellesamlingen av Rudyard Kipling fra 1894. Disneys tegnefilm fra 1967 er legendarisk og kjent, mens Disneys spillefilmversjon fra 2016, regissert av Jon Favreau, også gjorde veldig stor suksess.

Neflix-versjonen er det skuespiller Andy Serkis som står for. Serkis er nok mest kjent som mannen bak legendariske filmkarakterer som Gollum fra Ringenes Herre-filmene og apen Caesar fra Planet of the Apes-serien.

Visuelt er Serkis sin versjon ikke fullt så hakesleppende vakker og realistisk som Disneys versjon. Likevel blir man fort vandt med dette visuelle uttrykket, hvor det blant annet er lettere å se for seg at mye er spilt inn foran en grønn skjerm, mye grunnet lyssettingen og overgangen mellom typiske CGI-figurer og reelle kulisser som planter, vann, og liknende.

Utformingen av dyrene er også litt varierende, men det gledelige med disse er selve uttrykket som er lagt inn i særlig hovedkarakterene. De kjente navnene som Shere Khan, Bagheera, Kaa, Baloo og andre, har en herlig personlighet som gjør dem underholdende og lett å bli revet med av.

Videre er det også fascinerende å se eksempelvis bjørnene Baloo, som i Serkis film nærmest ser ut som en sliten, alkoholisert gråhåret bjørn, i tydelig kontrast til Disneys langt mer hårete og teddybjørnkoselige utgave. Netflix sin film er i det hele tatt langt mer røff i kantene, mye mer brutal, blodig, voldelig og dermed også realistisk enn det amerikanske animasjonsgigantens versjon.

Mowgli føles derfor tydelig annerledes som film, noe som tross alt er både gledelig og positivt. To milde versjoner av Jungelboken hadde vi vel strengt tatt ikke hatt behov for, så det at Serkis har lagt seg på denne røffe stilen, ja det gleder i hvert fall et voksent filmhjerte.

Så spørs det da om ikke Mowgli kan bli en litt for småtraumatisk opplevelse for de aller minste. Med aldersgrense 13 år er det tydelig at filmen heller ikke er ment for disse.

Her får man nemlig servert mye brutal realisme, i alt fra hvor røff oppvekst Mowgli har, hva slags fysiske og mentale utfordringer han må kjempe, samt i direkte vold, død og annet brutalt. Rent pedagogisk burde kanskje denne versjonen være den mest riktige å vise for barna dine, selv om Disneys versjon også formidler mye av de samme moralske og tematiske linjene, bare altså langt mildere og pakket inn i bomull. Litt smak og behag der kanskje.

Filmen har en del kjappe overganger i enkeltscener som føles både røffe og unødvendig bråe i klippingen, litt som om man har satt i sammen to scener, uten å ha fått tid til å lage en mykere overgang. Den noe ustabile visuelle gjengivingen er noe som småirriterer filmen igjennom og som gir filmen et visuelt smågrøtete preg som drar oss ut av illusjonene titt og ofte. På den andre siden fenger filmen veldig godt i de mange temposterke og brutale scenene, scener som gang på gang tenderer direkte skrekkscener i hva spenning, action og brutalitet angår.

Visuelt sett syder den uansett av liv, farer, lyder, stemninger og en herlig fylde som er med på å skape filmens øvrige brutale realistiske tone og stil. Mowgli er derfor en takknemlig film på veldig mange måter, særlig sett fra et voksent ståsted, i en verden hvor barn ofte skal overbeskyttes av milde, forsiktige og litt for snille filmer.

Dette er derfor en mørk, dyster, men også befriende mer troverdig beskrivelse av Mowglis jungel og realitet som Netflix heldigvis har latt regissør Serkis gi sin egen røffe og voksne stil, en stil de fleste Hollywood-selskapene hadde nektet å gå med på. Slik sett er Mowgli også en seier for streaminggiganten og denne formen for filmproduksjon som utfordrer de store studioenes hegemoni og bestemmelser over for hva som er ”best” og "riktig" å vise for barn innen realisme, spenning og visuell filmatisk gjengivelse. Har man dette i tankene, og i hvert fall ikke lar 5-åringen sin se denne filmen alene, ja så kan Mowgli bli en stor filmopplevelse for både unge og eldre!