Rachel Chu bor og jobber som professor i New York hvor hun møter på og faller for den kjekke Nick Young. Når de to reiser til hans familie i Singapore, for å være med på bestekameratens bryllup, oppstår store utfordringer rundt miljø, familie, kultur og ikke minst rikdom!

Basert på den bestselgende boken med samme navn av Kevin Kwan, flesker her denne amerikanskproduserte filmen til med noe så sjeldent som et rent asiatisk rollegalleri. Regi er ved Jon M. Chu som står bak blant andre Justin Bieber-dokumentaren Never Say Never (2011), samt G.I.Joe: Retaliation (2013) og Now You See Me 2 (2016).

Med seg på laget har han dog mange kjente asiatiske ansikter som er kjent fra amerikansk film og tv, som Michelle Yeoh (Crounching Tiger, Hidden Dragon/Tomorrow Never Dies), Constance Wu (Fresh Off the Boat), Ken Jeong (Hangover-filmene) og Henry Golding (A Simple Favor).

Sistnevnte spiller sønnen av en sykt rik asiatisk Singapore-familie med lange, stolte og rike tradisjoner som ikke automatisk tar hans nye ”vanlige og fattige” kjæreste rett inn i hjertene sine.

På deres besøk i Singapore opplever derfor Rachel og Nick motstand både her og der, og sakte men sikkert må de konfrontere familie, venner og seg selv med spørsmålet om hvorvidt det er vits i å fortsette forholdet.

Som romantisk komedie utfører og treffer Crazy Rich Asians på absolutt alt den foretar seg! Her er (nærmest selvsagt) kun vakre mennesker, hvor rikdom og klasse oser i nesten hver eneste scene. En fantastisk pen bruk av genuint vakre Singapore, med sin beliggenhet og unike arkitektur, gir filmen det visuelle bakteppet som virkelig hever den opp til en klassefilm innen genren!

Det kan tidvis se ut som man har leid inn hele byen, enten for å skyte scener på disse kjente arkitektoniske stedene, samt for å vise byen frem som det var en OL-søknad eller liknende. For oss som overværer dette blir filmen en reise inn i filmeskapismens verden, akkurat slik en god drømmeromantisk film jo skal være, i hver fall ifølge genrekonvensjonene.

Handlingsmessig blandes Bridesmaids med My best friend’s wedding, man legger litt Love, Actually oppi, og topper med The Hangover og liknende titler. Heldigvis blir ikke dette den klisjérøra man derfor kunne ventet, for det asiatiske og litt særegne er likevel blandet godt inn. Forøvrig sitter også manus, skuespill, humor og vidd stort sett veldig godt, og hvor noen virkelig herlige bikarakterer blir som krydder på toppen.

Her finnes dog flust av kritiske ankepunkter å ta tak i. Filmen har fått kritikk for å være alt for hvit, til tross for sitt helasiatiske skuespillerensemble, noe som er delvis berettiget. Rent handlingsmessig burde den også være utsatt for mer kritikk, for her finnes det litt for få kritiske manuslinjer og brodder til overforbruk, materialisme eller en humorironi rundt vår tids kvalmende omveltning i luksus. Heldigvis har man bakt inn et par karakterer som er regelrett brydd av enten å være styrtrike, eller som Rachel som ikke engang vet at Nick er styrtrik når hun blir sammen med ham, og som heller ikke higer etter dette i ettertid.

Det er mye derfor vanskelig å bli grinete på en såpass vellaget, sjarmerende og visuelt fargesprakende film. Et lite snev av bittersøthet oppstår dog innimellom og mot slutten, hvor smaken av amerikanisert formelbasert romantisk komedie faller over filmen og dermed forteller oss at amerikanerne til slutt ”vant”, sånn sett også. Der Michelle Yeohs karakter jo nettopp i filmen er kritisk til Rachel, fordi hun er innvandret og amerikanisert, der burde også filmen med andre ord vært litt mer kritisk til sin egen amerikaniserte stil og form.

Når filmen likevel altså slipper unna med å være såpass overflatisk, er det mye fordi den gjør det med sjarm, om ikke så veldig selvironisk, så uansett med en for øvrig velfungerende humor, effektiv underholdende stil, og følgende skrider frem med et uimotståelig glimt i øyet. Så, for dere som har angst for å se noe "ikke-ameriansk": slapp av, dette vil gå rett i fletta!