Sonja Henies liv som norskfødt ivrig skøytejente, til verdens største kunstløper og Hollywood-stjerne, er en historie om en reise helt utenom det vanlige. Sonja dro til statene i 1936 hvor hun fikk mange filmssuksesser og hennes kjente skøyteshow trakk fulle hus. Privat ble det imidlertid også endeløse fester, med kjærester, beundrere, venner og familie, og etter oppturen kommer som kjent nedturen. I Sonjas tilfelle ble den både ekstra hard og fatal.

Regissør Anne Sewitsky langfilmdebuterte med komedien Sykt Lykkelig i 2010, sjarmerte oss med Jørgen+Anne=Sant (2011), og fulgte opp med det gode og særegne dramaet De Nærmeste i 2015. Der spilte Ine Marie Wilmann hovedrollen, noe hun også gjør i Sonja.

Så var turen for nok en norsk helt som filmatiseres kommet til isdronningen Sonja Henie. I motsetning til tidligere helteportretter, er imidlertid Henie ikke akkurat en nasjonalheltinne på samme vis som Heyerdahl, Max Manus eller Jan Baalsrud.

Historien om norgeshistoriens kanskje aller største stjerne er nemlig langt mye kaldere og lite flatterende. Tematisk skildrer filmen i første del Sonjas vidunderlige opptur, mye takket være hennes egen jernvilje og ubeskjedne freidige personlighet. Henie var nemlig ikke snau, både her og der, og var på mange måter slik veldig unorsk, uredd for både menn og bransjen. Hun oste av ambisjoner og var tydeligvis verken noe dydsmønster eller en engel, i hvert fall om vi skal tro denne filmen.

Wilmann i hovedrollen føles herlig dedikert der hun smiler, gliser og sklir som en frekk virvelvind igjennom filmen, selvsagt også smellvakker i alle sine kostymer, settinger og miljøer. Men etter hvert falmer både håret, sminken og den glade norske superstjernen, og Sonjas motgang og fall blir egentlig bare veldig fælt å se på.

Som film kan Sewitskys Sonja roses for å i hvert fall ikke sminke Henie opp som noe annet enn den hun var; et narsissistisk menneske som tråkket seg i vei mot alt hun egoistisk ønsket seg. Likevel skuffer Sonja som film. Den er i stor grad dessverre blitt en ganske så kjedelig affære, riktignok pent krydret med enkelte vakre showopptredener med tilhørende bildetablåer, nydelig tidskoloritt i klær og miljøer, i en dus småblek fargepalett som selvsagt passer tiden ypperlig.

Mye av problemet ligger i filmens oppstykkede enkeltscener, biografiske typiske hendelsesmontasjer som sjeldent skildrer noe voldsomt interessant, nytt eller oppsiktsvekkende opprørende. Det er lite som kommer overraskende på oss her, verken tematisk eller filmatisk.

Ine Marie Wilman er med i absolutt alle scenene i denne nesten to timer lange filmen, noe som tærer på både oss og måten Sonja kan skildres på i enhver scene. Repetisjonen blir påfallende. Bikarakterene rundt henne er rimelig tamme og flate, de får ikke plass, for Sonja skal stjele alle scenene. Diverse Hollywood-moguler, hennes bror Leif (Eldar Skar), mor (Anneke von der Lippe) og hennes medhjelpende høyre hånd Connie (Valene Kane), drukner alle i Henies nærvær.

Her hoppes det fra den ene lille hendelsen til den andre, iblandet relativt treige og uinteressante dialoger som røyner og drar ut, uten noe særlig effekt. Det er også vanskelig å komme under huden på Sonja, for til det fremstilles hun så kald, kynisk og overflatisk, alt for kjapt. Mysteriet Sonja Henie står der derfor igjen til slutt også.

Sewitsky har minst et interessant regigrep som preger filmen dog, nemlig bruken av moderne musikk. Dette funker godt og frisk i starten, hvor alt fra popmusikk til elektronika skaper en spennende kontrast til gammeldagene som utspiller seg på bildene. Etter hvert blir dette grepet mer og mer oppbrukt, og ender opp med å bli direkte banalt, hvor tiden, miljøet og settingen fra dette 60-tallet krasjer totalt med musikken.

Sonja har rett og slett blitt en småkjedelig nedturstristesse det er vanskelig å bli særlig grepet eller engasjert av. Dette er egentlig på grensen til et interessant paradoks, all den tid historien om Henie burde sprudlet, sydet og eksplodert i et hav av fengende og medrivende filmatisk fortellerspråk.

Sewitskys regi innbyr imidlertid ikke til en slik opplevelse. Tidligere i år fikk vi med filmen I, Tonya (2017) servert historien om en annen isdronning, nemlig Tonya Harding. Her maktet Craig Gillespie med sin særegne stil og regi å underholde stort. Ikke minst skyldtes underholdningskvaliteten bruken av humor og selvironi rundt hovedkarakteren Hardings spesielle liv og personlighet.

Sonja som film matcher rett og slett ikke helt sin egen hovedperson. Greit nok, og forholdsvis beundringsverdig, at Henie blir fremstilt såpass divakald, men elementer som energi og de friske filmatiske grepene glimrer stort sett med sitt fravær. Humor må man også lete lenge etter. Filmens siste del er dog best og mest effektiv, hvor man får en vond og sår slutt med Henies nedtur og endelikt. Man sitter likevel til slutt og kjenner på følelsen av at dette var en temmelig trygg og safe beretning om en stjernes rise and fall. Rebellen Sonja Henie var jo imidlertid alt annet enn dette.