Jackie og Jules skal feire sitt ett års bryllupsdag på den øde hytta til Jackie, men når de ankommer stedet, forandres Jackie til en person Jules ikke kjenner igjen. En ukjent og mørk side ved kvinnen hun elsker skrider frem, og Jules må etter hvert velge om hun skal rømme eller konfrontere marerittet.

What keeps you alive føyer seg pent inn i rekken av revenge-filmer, og har med noen fine moderne elementer som er blandet inn. Filmen, regissert av Colin Minihan, går rett på sak og sløser ikke med tiden og utfoldelsen av onskapen på dette stedet.

I starten er dette medrivende og småcreepy, som når Jules innser at hennes livs kjærlighet ikke virker å være den hun trodde. Det tar imidlertid ikke så lang tid før filmens hast med å eskalere, også blir dens last.

Oppbygning av stemninger, karakterdybde og annet, forsvinner nemlig fort i en film som tydeligvis fort går for å virke både røff, tøff, særegen og stilfull. Etter undertegnedes øyne mestrer ikke What keeps you alive alt dette.

Dette kan være fordi man har sett så alt for mye liknende før, og tanker til titler som særs røffe Revenge (2017) og den oppriktig forstyrrende ekle og på lang vei like enkle men geniale High Tension/Haute Tension (2003) kommer seilende nokså fort.

Regissør Minihan virker overivrig i å vise sine karakterer som henholdsvis iskald psykopat på den ene siden, og et maltraktert nervevrak på den andre. Det er røft og brutalt, men likevel lite nytt å hente som sagt.

Utover i filmen skjer gang på gang åpenbare og forutsigbare ting, mens hovedpersonen makter å gjøre såpass mange klisjedumme filmatisk lite troverdige valg, at man begynner å riste oppgitt på hodet. Sleng ellers også på et særs bråkete og irriterende høyt og skarpt lydbilde av noen ulidelig ubehagelige lyder, ja så blir man fort enda mer grinete!

Er man derimot mer fremmed for slike brutale hevn-filmer, ja så vil fort What keeps you alive gjøre langt mer inntrykk. For oss andre blir filmens enkelhet, lite dybde og iver etter å komme seg til psykoscenene, etter hvert noe som føles b-filmaktig.

Skuespillerne i Hanna Anderson og Brittany Allen har dog god kjemi, selv om særlig førstnevntes Jackie er skrevet og fremstilt noe overflatisk. Filmen blander og fordeler for så vidt alle sine ’sett det før’-elementer greit nok utover i historien, men summen gir en ettersmak av en film som ikke føles så original som den utgir seg for.