Den 18 år gamle Charlie ønsker seg så veldig en bil til bursdagen, men med en overbeskyttende familie kan hun se langt etter den drømmen. En dag kommer hun over en gul boble på en skraphaug, en bil hun tar med hjem og mekker i stand. Plutselig viser det seg at det er noe langt mer heftigere som skjuler seg bak karosseriet på denne metalldoningen.

Den velkjente Transformers-karakteren Bumblebee har nemlig holdt seg skjult fra forfølgerne sine fra planeten Cybertron. Nå er de på sporet av ham, og sammen med sin nye eier i Charlie må de forsøke å kjempe for at de onde Decepticons representanter på Jorden ikke får tilkalt forsterkninger!

Etter Michael Bays 5 (!) kliss like stålmastodonter av noen bråkefilmer, er vel ikke akkurat behovet for verken en spin-off eller reboot fra denne franchisen det man føler mest for. Likevel er det i det minste gledelig at Bumblebee tilfører universet med Decepticons og Autobots en anelse med sjarm, humor og varme som Bays iskalde gnål aldri hadde.

Selv om Bay fremdeles er med, denne gang som produsent, er det Travis Knight som har tatt over som regissør. Knight regisserte også den nydelige Kubo og det magiske instrumentet (2016) og ved å fokusere på Transformers-karakteren Bumblebee klarer han å lage et sånn passe underholdende univers også denne gang.

I sentrum står altså Charlie, spilt av Hailee Steinfeld som slo igjennom med True Grit i 2010. Steinfeld er søt og stødig, og sammen med sin ”motspiller” i Bumblebee oppstår småsøte scener av vennskap og fortrolighet, men gjort med en form for filmatisk kunstighet som stort sett faller ned på feil side.

Intensjonene er selvsagt bare gode, men magien mangler, det er ikke noe som gnistrer her, verken innen manus, handling eller som minneverdige karakterer.

Gang på gang vises bilder av Charlie og hennes avdøde far, etterfulgt av at hun lengter etter ham, trenger foreldrekjærligheten hennes mor og nye samboer ikke vier henne. Og gang på gang kjøres mer eller mindre kjente 80-tallhits over Bumblebees høytalere, også dette noe småbillig og dvaskt virkningsfullt over. Det hele føles såpass kalkulert og insisterende, at det heller dessverre ikke blir til noe smittende ekte eller inderlig rørende.

Det er ellers lite nytt å spore her, til tross for det Spielbergske retrosmåsjarmerende forsøket med å legge det hele til 80-tallet. Følelsen av å ha sett bare noe helt greit og fort glemt blir derfor påfallende, i hvert fall om man har sett to eller flere av de foregående Transformers-filmene.

Filmen ser bra ut, men det gjorde da virkeligt film nr.1 til 5 også, og som heidundrende action feiler den, da de forrige filmene jo leverte langt mer gigantiske overdoser så det holder på den fronten, inkludert innenfor CGI og det visuelle.

Bumblebee blir til slutt en slags spin-off reboot som man ikke trengte og som i lengre partier er direkte kjedelig. Den vil sikkert fungere helt greit for et nytt publikum, eller for dem som forguder Transformers-universet. Noen ny magisk E.T.-liknende sjarm er det dog ikke helt over Bumblebee og Charlies eventyr sammen, til det er filmen for enkel og har for lite nytt over seg.