Historien om Hikken og dragen hans Tannløs fortsetter med at førstnevnte nå er blitt sjef for stammen. Hans drøm om å lage et eget lite samfunn hvor drager og mennesker lever side om side er blitt en realitet, men en ny fare truer landsbyen. For å komme seg bort i fra den farlige trusselen, setter hele gjengen kurs mot et nytt sted, et sted som faren til Hikken fortalte ham om da han var liten gutt.

Film nummer tre om dragetreneren Hikken og co makter det langt ifra alle tredjefilmer er i stand til, nemlig å engasjere, videreføre og samtidig også tilføre nok friskt nytt blod til at man ikke føler at ting går på tomgang.

Det har gått over 8 år siden førstefilmen, og film nummer to fra 2014 begynner også å bli noen år nå. I tredje omgang får vi servert en animasjon som er enda mer detaljrik, vakker og oppslukende stofflig, Dette er med på å forme og gjøre karakterer som Hikken (nå med ungdommelig dun på haka) og Tannløs (med sin lær- og gummiaktige kropp) mer levende enn noen gang. Deres mimikk og personlighet har også utviklet seg, både på papiret og i manus, men altså også rent animasjonsmessig.

Det er da også forholdet mellom Hikken og hans dedikerte drage som står som det emosjonelle sentrum i historien. Deres nære tilknytning og elsk overfor hverandre blir utfordret når en mystisk og vakker hvit hunndrage dukker opp.

Skal Hikken la ham bli betatt og oppslukt av henne, og slik risikere å miste ham, eller skal han tviholde på kameraten sin? Sånt blir det følelsesmessige scener av, skjønner dere!

Både Hikken, Tannløs og andre, gjennomgår en ungdomstid her som sammen med historien former en sjarmerende, morsom og vakker coming of age-utvikling hvor romanser i flertall oppstår. Film nummer tre føles derfor hakket mer voksen enn de to foregående, noe som bare oppleves utelukkende positivt. Det er uansett fremdeles mer enn nok av barnlig sjarm, lek og humor her, mens voksne på sin side vil føle seg som nyforelskede igjen!

Den nevnte animasjonen blir med noen virkelig nydelige enkeltscener noe som løfter filmen helt opp i skyene. Ekstra vakkert er det når dragene selv får sine romantiske og flørtende minutter, scener hvor dialog er befriende fraværende, og
hvor dyrenes kroppsspråk, dans og lek sier absolutt alt.

Dette er eksempel på nydelig animasjon, som fort kunne blitt klisjé, men som i DeBois sin regi og akkompagnert av smektende toner og musikk, gir karakterene liv og sjarm som går rett i hjertet.

Den norske dubbingen er dessuten herlig engasjerende og god. I sentrum står Alexander Rybak som Hikken med sin særegne og sjarmerende stemme som er med på å skape Hikkens personlighet mer enn det som er vanlig innen dubbing. En øvrig finfin bruk at norske dialekter tilfører ytterligere personlighet til karaktergalleriet, karakterer som langt på vei er morsomme og laget med herlig personlighet.

Regissør er igjen Dean DeBois, en kar som med andre ord viser at det fremdeles er liv laget å fortsette denne særs vakre og underholdende filmserien. Historiens utvikling får til slutt en emosjonell nydelig forløsning som legger kortene åpne for historiens gang videre. Muligens årets vakreste og beste animasjon på kino dette, allerede!