En japansk familie lever sparsommelig og stjeler dagligvarer for å få mat på bordet. En dag tar de også til seg en liten jente som ikke blir godt ivaretatt av sine egne foreldre. Litt etter litt viser det seg at denne familien ikke er helt som vanlige familier.

Og hvordan kan, bør og ”skal” egentlig en familie se ut? Hvordan fungerer og (dis)harmonerer de sammen? Dette er noe av hva årets Gullpalme-vinner fra Cannes, Shoplifters, direkte og indirekte problematiserer i sin nydelige skildring av denne noe annerledes japanske familien.

Regissør Hirokazu Koreeda står bak også andre finskildrende familieportretter, som Søstre (2015), Etter Stormen (2016) og fjorårets (på norsk kino) Det tredje mordet (2017).

Denne gang skildrer han hvordan en fanteaktig tyvefamilie får dagene og hjemmet til å gå rundt. Med små og fine partier, kommer vi innpå dem alle på hver sin måte. Far, mor, bestemor og tre barn vies nok tid til at personlighetene deres, særegenhetene og vår tilknytning til hver av dem vekkes godt.

Koreedas filmspråk er som vanlig rolig, lavmælt og gjør bruk av lite voldsomme regimessige grep. Det er isteden i manuset og de ofte nærmest underskrevne enkeltscenene at magien oppstår, som når far og sønn deler erfaringer om jenter, når vi sakte forstår deres uvanlige familiekonstellasjon, eller som når bestemor nesten umerkbart strør om seg av kjærlighet for familien.

Der mennesker ikke er biologisk knyttet sammen, kan man fremdeles bli og være svært nært sammenknyttet av andre mekanismer som kjærlighet, omsorg, varme og forståelsen av hverandres fortid, personlighet, likheter og forskjeller.

Filmen slår slik et slag for menneskelig varme på en måte som påminner oss om hva som virkelig betyr noe i livet. Samtidig skjer det ting mot slutten av historien som viser at regissør Koreeda heller ikke vil la være å spe på med samfunnskritikk og stille spørsmål rundt stereotypiske oppfatninger og holdninger.

Skuespillerne er utrolig sjarmerende, spesielt de to minste barna, og det er flere ganger man må klype seg litt i armen for å minne seg selv på hva de voksne faktisk har gjort. Slik får filmen oss til å elske denne familien, hvor man lar deres synder komme i andre rekke, foran deres bedre sier og verdier. Den er også morsom, glimrende lavmælt vist igjennom hvordan bestemoren er og oppfører seg, og hvor filmen viser oss menneskers flersidighet på flere plan.

Shoplifters føles dessuten tidløs i sitt fokus på menneskene og deres relasjoner, og ikke på alt det teknisk eller materialistisk oppslukende i hverdagen. Den stiller smarte indirekte spørsmål rundt moral og etikk, viktigheten av omsorg og det å bli sett som barn, samme om man er i familie eller ikke. Koreeda har igjen laget et finskrevet portrett uten for store dramaturgiske grep som går helt inn til hjerterota og hvor man får en åpenbaring etter hvert som poengene ved historien blir synlige. Nydelig!