LADP-etterforsker Erin Bell gikk som ung offiser undercover og innfiltrerte en kriminell gjeng i California. Oppdraget fikk en tragisk utgang, og når hun igjen 15 år etter kommer over bandens leder, tvinges Erin til å oppsøke de gjenværende medlemmene. Fortidens demoner dukker opp igjen og hun står overfor sitt livs største avgjørelser.

I rollen som den gjennomsyra hjemsøkte sjelen Erin Bell står Nicole Kidman, for anledningen sminka opp så sliten, utmagra og tappet for livsgnist at det nesten er skremmende å se på. I åpningsscenen ser hun mest ut som å komme rett ifra en episode av The Walking Dead, men samtidig er det nettopp derfor også noe rått befriende å se Kidman i en slik nedstrippet og rå karakter.

Regissør er Karym Kusama, en dame som med dette portrettet akter å vise en rått utilslørt versjon av en kvinne hvis liv snart ikke har særlig mye mer å leve for. På privatfronten sliter Erin også med forholdet til sin datter, og ettersom tingene flokes ytterligere til, forringes tilværelsen hennes enda mer.

Destroyer er med andre ord ikke noe gladfilm, og som dramathriller tynges den veldig av å være såpass bekmørkt og dyster. Det narrative løpet porsjoneres ut for oss med stadige tilbakeblikk til 15 år før nåtiden, hva som skjedde tilbake den gang, og hva som gikk galt.

Kidman klarer, nærmest som vanlig, å si mer med øyne, blikk og stillhet, enn andre skuespillere gjør med tusen ord. Dessverre blir man også sittende og være fascinert av sminken hennes, vel så mye som skuespill og annet. Dette er en side ved seeropplevelsen det er svært vanskelig å komme bort i fra, typisk i slike sminkeportretter som dette her, hvor et kjent ansikt spiller rollen.

Historiens stykkevise tidslinje gir oss noen overraskelser, særlig mot slutten, men oppleves også underveis noe rotete og forvirrende. De store høydene i historien er nærmest fraværende og det er veldig vanskelig å bli særlig emosjonelt tilknyttet de nærmest samtlige usjarmerende kriminelle karakterene i denne historien.

Endelig godt da at Kidman i sentrum står for den store og imponerende innsatsen, sammen med sminkørene selvsagt. Som kvinneportrett er den også en særs sjelden opplevelse, samt befriende rå og realistisk i måten den skildrer et nærmest ødelagt menneske på. Destroyer kan i det hele tatt minne om en slags ny sesong av True Detective med en sterk hovedrolle, dog uten det mest medrivende mysteriet i sentrum.