Historien om George W. Bush sin visepresident Dick Cheney er den om maktkåthet, politiske skandaler, direkte og indirekte tråder hvor det dras fra alle kanter, men kanskje mest fra Cheney og co sin side.

Regissør Adam McKay har laget tidssatire før, som i korrupsjonskomedien The Big Short (2015), men også mer rene komedier i Step Brothers og Anchorman-filmene.

Det småfrekke og bitende er med andre ord ikke fremmed for McKay. I sin omgang og særs underholdende utdritning av familien Cheney bruker han regimessige og dramaturgiske grep som gjør filmen langt mer underholdende enn den strengt tatt er dyptdykkende og smart.

Ifølge Vice sto nemlig Cheney bak alt ifra utløsningen av både politiske føringer, mange av presidentens avgjørelser, til krigen i Irak og utformingen av ISIS. Maktkampen bak den politiske amerikanske fasaden er fengende og morsomt gjort, med uforutsigbar narrativ fremdrift og med grep som kommer helt utav det blå.

Her krysses dramaturgiske grenser som man sjelden eller aldri ser bli brukt, spesielt ikke innen slike i utgangspunktet tunge, tørre politiske biopics som dette. Slik er filmen en herlig opplevelse!

Det er nemlig fort gjort å tro at dette skal være en overlang, tung og drepende tørr gubbefilm av en historie. McKays regi hindrer altså heldigvis at dette blir tilfellet, og man må flere ganger nærmest brøle ut i latter grunnet en særs smart, velporsjonert og godt timet bruk av varierende komiske filmatiske grep.

Underveis har denne, riktignok overlange filmen, lengre partier som føles unødvendig og utdragende. Etter det hele er over, får man også ganske raskt en følelse av at Vice, om enn så underholdende mens det står på, mangler mye dybde, både i karakterene, i skildringen av motivasjoner og handlinger, og ikke minst rundt hvordan Cheney virkelig fikk makten i alle disse politiske leddene.

Filmen viser nemlig ikke dette, (den må naturligvis bare spekulere seg frem til mye her), og behandler ting som dette følgende bare på en mer lettvint og morsom måte.

Dybden i Vice blir slik på flere måter dens svakhet, all den tid den faktisk kommer med veldig grove og voldsomme beskyldninger. Som seeropplevelse byr den like fullt på en både oppfriskning av historie, kjente personligheter og får oss i det minste til å tenke over hvordan små tuer kan velte store, enorme lass.

Filmen er deilig frekk, nærmest på en Michael Moore-aktig måte, der den sparker hit og dit og hvor humoren er herlig og effektivt porsjonert utover, smart og uforutsigbar skrevet, på kornet plassert på perfekte steder og i timinger. 

I hovedrollene står navn som Christian Bale (Cheney), Amy Adams (Lynne Cheney), Steve Carell (Donald Rumsfeld), Sam Rockwell (Geroge W.Bush) og flere andre kjente fjes.

Skuespillermessig er det dog vanskelig å bli imponert av en blautfeit og gryntende Bale, en plankekjøringsrolle for Adams, eller Rockwell i en latterlig enkel og oppsminka rolle som Bush.

A hele castet blir Oscar-nominert, er noe som bare skjer med slike filmer, nærmest hvert år. Se bort i fra dette, for alle disse skuespillerne har hatt langt vanskeligere roller før, uten å fått en eneste større filmpris.

Vice er rett og slett en film det er lett å bli fenget av med sine friske regigrep, en haug av deilige stikk og humorscener rundt politikk, maktkåthet, narsissistiske ambisjoner, de små og større øyeblikkene som forandrer verden. McKays film er hakket for mye form og grep, enn nødvendigvis så imponerende på innhold. Til slutt sitter man uansett og tenker at man enda ikke har begynt å få biografifilmene om Trump og hans sirkus. Hjelpes! Det er bare til å gruglede seg til årene fremover.