Radarparet Rive-Rolf og lille Vanilje von Sukkertopp er tilbake og må denne gang navigere seg igjennom det store og dynamiske internettet i sin jakt på en vital erstatningsdel. Det gamle arkadespillet til Sukkertopp, Sugar Rush, er nemlig ødelagt og det er kun på ebay at de kan finne den helt avgjørende delen.

Dermed er tonen satt for at vi skal overøses av den ene kjente merkevaren og nettselskapet, etter det andre. Disney følger her opp sin friskt nytenkende og fargerike Rive-Rolf fra 2012 med en toerfilm som føles svakere, hulere og mer sukkerkvalm enn førsteomgangen.

Selve historien i seg selv er enkel og svak. Radarparets jakt på et arkadebilratt, får dem i en økonomisk krise da de overbyr rattet på ebay og må ut med flere hundre dollar. I jakten på pengene de trenger, må de få likes og hjerter på buzzztube-videoer de legger ut på nettet, samt forsøke å hale inn goder på andre måter.

Av de positive sidene skal det sies at det er godt å se så mange kvinnekarakterer i så mange ledende roller her. Man merker at ting har skjedd, også innen den familievennlige animasjonens verden. Siden Disney nå sitter på rettighetene til nesten hele filmverdenen, pøser de også på med alle sine eide franchiser, hvor vi gang på gang får slengt i trynet at de eier giganter som Star Wars og en haug andre kjente merkevarer.

For oss voksne er det morsomt at Disney selv harselerer litt med sine mange animasjonsprinsesser, for Rolf og Sukkertopp kommer plutselig over blant andre hele prinsessegalleriet på internett, hvor disses mildt sagt tragisk gammeldagse kjønnsrollefremstillinger harseleres med. Det var liksom på tide også.

Allerede fra start av føles dog det hele noe gammelmodig. Introduksjonen av wifi og flere andre nettrelaterte fenomener presenteres som noe nytt, som om dette kom i fjor. Utover i filmen er det også flere misforhold mellom tidsspekteret, som når en gammel iMac fra 90-tallet dukker opp, samtidig som dagens teknologi florerer rundt på skjermen.

Følelsen av at regissørparet Phil Johnston og Rich Moore ikke akkurat er 22 år lengre er påfallende her og der, mens gjentatt bruk av ordspill på kjente merkevarer, nettfenomener og annet, i varierende grad føles friskt og nytt.

Moralske linjer som at nettet kan få frem det verste i deg, at usikkerhet på nett ikke er en god kombo, og at det derfor bør brukes til noe positivt, er søtt og greit nok. Enkelte scener og karakterer er dessuten veldig kult utformet og animert, mens slutten kjører tematiske linjer som det å slippe taket, la ting går videre i livet, noe som oppleves som en sunn og bra lære for de minste.

Rive-Rolf krasjer internett er som oppfølgerfilm fremdeles sjarmerende og visuell eyecandy, men har en historie som liksom bare sopes sammen for at vi skal bombarderes for alt hva nettet har å by på av parodiske og merkevareplasserende elementer.

Selve hovedparet i Rolf og Sukkertopp er to rivende ulike og derfor i stor grad sjarmerende karakterer, men Rolf selv føles mer som et påheng til en stor, bråkete fortelling hvor Sukkertopp, forøvrig på norsk gnålete bra stemmelagt av Sigrid Bonde Tusvik, mest står i sentrum. Filmen lander et sted midt i mellom den grufulle Emoji-filmen (2017) og fantastiske Innsiden Ut (2015) som også tok for seg mye av det samme egentlig. Denne kombinasjonen av action og humor rundt merkevarer og andre memes, selfies, tidssatire og selvreklame på høygang (særlig fra Disney), resulterer med andre ord litt i en bismak i lengden og mengden.